Åtti norske lektorer i Tanzania mellom 1968 og 1980 : et eksempel på norsk ekspertbistand

Abstract

Denne oppgavens tema er åtti norske lektorer som arbeidet ved tanzanianske videregående skoler mellom 1968 og 1980 i regi av NORAD og tanzanianske myndigheter. Hovedvekten er lagt på en undersøkelse av lektorenes holdninger og reaksjoner til den tanzanianske hverdag, og i særdeleshet den de møtte gjennom arbeidet i skoleverket. Et overordnet tema i oppgaven har vært å sammenlikne lektorbistanden (som var en form for ekspertbistand) med annen ekspertbistand på samme tid. Ekspertbistand var en meget vanlig form for bistand og ekspertene høstet også mye kritikk på 1970- og 1980-tallet for sine holdninger til og funksjoner i utviklingslandene. Oppgaven spør om denne kritikken også var relevant for lektorene.

Gjennom sine undervisingsstillinger fikk lektorene god kontakt med samfunnet. Det blir pekt på hvordan en god av dem reagerte negativt på den totalitære politiske situasjonen i Tanzania. De fleste syntes arbeidet i skolen var interessant og spennende selv om de reagerte negativt på enkelte særtrekk ved den tanzanianske skolen. Kontrollen av lektorenes bo- og arbeidssituasjon var fullstendig underlagt tanzanianske myndigheter, noe som kunne føre til særlige vanskeligheter. Mye av kritikken som ble rettet mot eksperter var prosjektspesifikk og går på at ekspertene ikke var tiltrekkelig mottakerorienterte. Undervisingsstillinger er enklere å drive enn mange andre ekspertstillinger, nettopp fordi den i seg selv er mer mottakerorientert. Kritikken er derfor på mange områder ikke relevant for lektorbistanden.

På tross av dette ble rekrutteringen til lektorbistanden avsluttet i 1978. Oppgaven konkluderer med at andre grunner en de kritikerne fokuserte på, kan ha vært relevante for en bistandsorganisasjons (i dette tilfellet NORAD) prioritering av satsningsområder. Dette gjelder i særdeleshet hvordan bistandsorganisasjonen skal håndtere de vanskelighetene eksperter som blir overlatt til mottakerlandets administrasjon støter på. Det gjelder også hvordan en bistandsorganisasjons administrasjon skal forholde seg til et mottakerlands administrasjon når forholdet er basert på at giverlandet skal være en tjenesteyter heller enn en resultatorientert tjenestegiver.