Fra thingstud til sakfører : prokuratorlovgivningens utvikling fra 1814 TIL 1848

Abstract

RESYME-HOVEDOPPGAVE-VÅR 2005 - CARL DUNKER

FRA THINGSTUD TIL SAKFØRER PROKURATORLOVGIVNINGENS UTVIKLING FRA 1814 TIL 1848

Sakførerprofesjonen var før 1814 et felt som var forbeholdt et lite fåtall av dem som i kraft av sin juridiske utdannelse var kvalifisert for dette arbeid. Prokuratoren, som han da ble betegnet, var embetsmann og ble utnevnt av staten, med virkefelt innen en bestemt embetskrets. Andre jurister var avskåret fra å bistå folk som ønsket å foreta rettslige skritt. Denne ordning, som var grunnet i gamle forskrifter og lover, var lite i overensstemmelse med grunnlovens ideer om frihet og opphevelse av privilegier. Det ble derfor i årene etter 1814 gjort en rekke forsøk fra forskjellig hold for å få gjennomført en liberalisering av denne bransje på linje med det som skjedde innen handel og håndverk. Men en lov som åpnet generell adgang til å praktisere som sakfører for personer med juridikum ble ikke vedtatt før i 1848. Det er utviklingen av dette lovarbeidet, hovedsakelig i stortinget, som behandles i denne oppgave. Som første hovedpunkt foretar jeg en gjennomgang av de formelle regler som regulerte adgangen til standen på begynnelsen av 1800-tallet. Da vart altså den statlige utnevnelse til embetet som prokurator et hovedelement. Kun jurister kom på tale, og det knyttet seg strenge krav til personlig vandel for den som ble utnevnt. På denne måte ble prokuratorstanden et dyktig og lojalt redskap for den eneveldige kongemakt. Tyngdepunktet i oppgaven følger i neste hovedavsnitt hvor jeg tar for meg utviklingen av lovarbeidet fra 1814 til 1848. De første forsøk på å fjerne de gjeldende privilegier ble initiert fra bondestanden som var meget misfornøyd med embetsmannsprokuratorene. Disse forsøk førte ikke frem. Først på begynnelsen av 1840-tallet ble det alvor i bestrebelsene på å få vedtatt en ny tidsmessig lov. Den som sto i spissen for dette arbeid var liberaleren Ludvig Kristensen Daa. Loven som ble vedtatt medførte at alle jurister med god eksamen kunne kreve å bli meddelt tillatelse til å drive som sakfører. I oppgavens siste avsnitt foretar jeg en vurdering av den nye lov og en undersøkelse av de krefter som førte til at loven ble som den ble. Jeg prøver å vise at selv om det liberale tankegods som lå som basis for grunnloven vel har virket inn på resultatet, har kanskje de enkelte aktørers personlige ønsker og motiver vært avgjørende. Helt til slutt trekker jeg paralleller mellom visse forsøk som ble gjort i 1845 på å åpne adgangen også for ikke-jurister til sakføreryrket med tilsvarende utspill som gjøres i dag. Dette viser at tanker som kom til uttrykk for 150 år siden, også nu er aktuelle.

. .