Abstract
Denne studien vil ta for seg heimevernets og dets politiske overhoders forsøk på å bygge opp et doktrinegrunnlag i en periode der heimevernet hadde kommet seg inn i relativt faste former. Den tar for seg perioden 1970-2000, fra heimevernstaben ble en del av forsvarets overkommando til sekelskiftet, en periode med rivende utvikling. På syttitallet ble store deler av heimevernet trent på å stoppe angrep fra en større fiendtlig styrke. På åttitallet fokuserte man mer på trusselen fra fiendtlige spesialstyrker og beskyttelsen av sivile/ militære installasjoner mot sabotasje. På nittitallet kom utrykningstyrkene, de tungt utrustede hurtigreaksjonstyrkene som aktivt skulle oppspore og nedkjempe fiendtlige spesialstyrker.
Oppgaven analyserer tidsrommet ved hjelp av teoriene til Barry Posen, Jack Snyder, Elisabeth Kier, William Evans og en tilnærming brukt av forsvarets stabskole. Den finner at ikke-miltære hensyn som organisasjonskultur og organisasjonsinteresse spilte inn.