| dc.description.abstract | Den 1. juli 1944 ble Ramon Grau San Martín overraskende valgt til president på Cuba. Grau stod i spissen for Partido Revolucionario Cubano (Auténticos) (PRC(A)), og partiet hadde gått til valg på et radikalt program som lovet omfattende økonomiske og sosiale reformer. Los Auténticos hevdet å representere revolusjonen og frigjøringshelten Martís såkalte autentiske arvtagere i kampen for nasjonal suverenitet. Valgseieren utløste begeistring og enorme forhåpninger rundt iverksettelsen av reformprogrammet. Åtte år senere var imidlertid los Auténticos i stor grad diskreditert i den cubanske befolkningen. Så å si uten motstand overtok tidligere hærleder og president Fulgencio Batista i 1952 makten i et militærkupp.
Denne oppgaven tar for seg de åtte årene Los Auténticos styrte på Cuba (1944 til 1952). Perioden er blitt fremstilt som den mest demokratiske i Cubas historie, og representerer en seperat og særskilt periode i cubansk historie hvor de fire kanskje mest demokratiske valg ble gjennomført, sivil myndighet satt ved makten, og høy grad av ytringsfrihet hersket. Likevel er det foretatt lite forskning på perioden.
Formålet med denne oppgaven er todelt. For det første foretar jeg en historiografisk analyse av forskningen som er gjort på perioden, og peker også på motstridende elementer i sekundærlitteraturens fremstilling. Denne analysen danner utgangspunktet for en helheltlig fremstilling av perioden slik sekundærlitteraturen har lagt den frem. Oppgavens andre formål er å gi en analyse og fremstilling av den politiske kulturen på Cuba under los Auténticos. Jeg vil her bygge på primærkilder fra samtiden, først og fremst fra datidens media. Hovedkonklusjonen i analysen er at Cuba var et samfunn preget av patron klient-relasjoner, og at dette hadde klare implikasjoner for den politiske arena og dens aktører. Politiske partier var ikke først og fremst bundet sammen av ideologi, men var en mer eller mindre løs samling av fraksjoner. Disse fraksjonene var igjen hierarkier av patron klient-relasjoner, som overlappet og stod i konkurranse med hverandre. Politikernes valuta, som patroner, bestod av tilgang på statlige økonomiske ressurser, og denne tilgangen var essensiell for å holde på nettverket av klienter. Politikernes maktposisjon bygget derfor først og fremst på deres evne til å premiere sine klienter, altså hvordan de maktet å beholde deres vedvarende personlige lojalitet, og i mindre grad på iverksettelse og gjennomføring av politiske programmer og identifisering med politisk ideologi. På bakgrunn av fremstillingen av den politiske kulturen, viser jeg til slutt at forståelsen av den politiske kulturen gir forklaringer på forhold som i sekundærlitteraturens fremstilling står ubesvart. Jeg kommer også inn på at Auténtico-perioden var en brytningstid hvor den rådende politiske kulturen ble møtt av motstrømninger, som særlig viste seg ved at politisk praksis ble sterkt kritisert i media.
Fremhevingen av patron klient-systemets dominerende posisjon i Auténtico-perioden medfører en revurdering av litteraturens konklusjoner om los Auténticos og deres styre. | nor |