| dc.description.abstract | Teoretiske og metodiske grunnlag
Oppgavens undersøkelsesobjekter, tema og nytteverdi
Undersøkelsesobjektene i denne oppgaven er de høyrepopulistiske partiene Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) og Die Republikaner (REP) i Østerrike og Tyskland. Tema for oppgaven er utviklingen av de to partienes Europakonsepter og instrumentaliseringen av temaet Europa og EF/EU i partienes propaganda i perioden 1985-1999, med hovedvekt på årene 1985-1994.
Litteraturen om høyrepopulisme har de siste 20 årene vokst fra nærmest ingenting, til et bredt utvalg av arbeider i mange ulike disipliner. Høyrepopulistiske partiers Europaskepsis og deres Europakonsepter er det fremdeles forsket lite på, også internasjonalt. De bidragene jeg har kjennskap til, vil i varierende grad bli trukket inn i analysen, avhengig av den relevansen disse har for mine problemstillinger og mitt teoretiske og metodiske utgangspunkt. Det er de siste 10 årene gjort en del teoriarbeid om populistiske partiers ideologi og propaganda spesielt. Et av mine anliggender i denne oppgaven er derfor å prøve ut noen av disse teoriene på mine kilder. Slik kan partienes ideologiske og agitatoriske motiver avdekkes. Temaene Europa og europeisk integrasjon egner seg godt til dette fordi de er omstridte i politikken generelt og hos høyrepopulistiske partier spesielt. Samtidig har det en verdi i seg selv å undersøke nærmere hvilke tanker høyrepopulistiske partier har for fremtidig organisering av samfunnet. Slik kan både dramatiserende, unyanserte beskyldninger om nynazisme og formildende påstander om demokratisk motstand fra folkedypet imøtegås med kunnskap.
Som bakgrunn for oppgavens problemstillinger skal jeg i første del av kapittelet gjengi noen teorier om høyrepoulisme og se nærmere på hvordan begrepene høyrepopulisme, det nye høyre og det ekstreme høyre kan defineres. I andre del beskriver jeg kort kildematerialet og forklarer metodene som brukes for å analysere partienes Europakonsepter og propagandaen knyttet til tematikken omkring EF/EU og europeisk samarbeid.
Innledning
Fra tidlig 1970-tall begynte en tilsynelatende ny politisk strømning å gjøre seg gjeldende på det europeiske kontinentet. Fra rundt 1980 rykket partier i Frankrike, Tyskland, Belgia og Østerrike, som alle etter hvert fikk merkelappen høyrepopulistiske , inn i regionale og nasjonale parlamenter og i Europaparlamentet. Felles for partiene var retorikken som rettet seg mot rådende forhold i samfunnet og de angivelig ansvarlige for disse forholdene: de etablerte partiene. I tillegg var de nye høyrepopulistiske partiene ofte sterkt nasjonalistiske og innvandrerfiendtlige. Utover dette fantes ved første øyekast mange trekk som skilte partiene. Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) i Østerrike hadde, foruten sin særegne tysknasjonalisme, et sterkere fokus på økonomisk liberalisme enn de andre partiene. Vlaams Blok (VB) i Belgia gikk inn for en deling av landet, mens de tyske Die Republikaner (REP) ville tilbake til de tyske grensene slik de hadde vært i 1937. Riktignok ble deling og ekspansjon i henholdsvis Belgia og Tyskland begrunnet nokså likt, nemlig ut fra det partiene mente var tungtveiende nasjonale og etniske hensyn. Franske Front National (FN) talte varmt for fransk kultur og levesett. Partiet slo inn på en etnokulturell linje: Forestillinger om kulturens betydning for menneskers tilhørighet ble kombinert med en tanke om at utlendinger representerte en trussel mot denne kulturen.
Jo nærmere vitenskapsfolk gikk partiene etter i sømmene, desto vanskeligere ble det å gi en klar teoretisk definisjon av hvilken type partier det dreide seg om. Var det riktig å kalle dem høyrepartier? De fleste av partiene betegnet seg selv som bevegelser og/eller og ville ha mer direkte demokrati idealer tradisjonelt forbundet med venstresiden. Det ble dermed vanlig å snakke om protestpartier . Men dette begrepet viste seg å være for vagt; verken hva partiene protesterte mot, om det egentlig var velgerne som protesterte, eller hva det ville si å protestere i politikken, ble tilstrekkelig forklart. (Det er ikke dermed sagt at protest mot systemet , mot politikerne , eller mot innvandring ikke er en viktig del av høyrepopulismen.) Noen forfattere foretrakk betegnelsen nasjonalpopulistisk , i og med så og si samtlige partiers fokus på nasjonen på den ene side, og den populistiske stilen partiene brukte for å formidle sine budskaper på den andre siden. Andre igjen mente å se høyreekstremisme og enkelte sågar (neo)fascisme. Målsetningene partiene hadde, viste seg sant nok å variere. Ideologisk sto de ofte langt fra hverandre. Hvem som stemte på partiene, og hvem som var deres ledere, lot seg heller ikke uten videre generalisere.
De siste 10-15 årene har diverse teorier om populisme og høyrepopulisme blitt presentert. Jeg skal her se nærmere på noen av dem. Ut fra dette utleder jeg min egen forståelse av begrepet høyrepopulisme, som jeg bruker for å kunne besvare oppgavens problemstillinger.
Problemstillinger, kildematerial og oppgavens oppbygging
Inntrykket en sitter igjen med etter å ha lest diverse artikler og bøker om og av REP og FPÖ er at partiene har elementer fra høyreekstremismen, det nye høyre som ideologi og fra populismen som politisk stil. Partiene, særlig FPÖ, forholder seg i stor grad instrumentelt til disse elementene av ideologi og stil, men har allikvel en kjerne av politiske overbevisninger og skaper seg målsetninger ut fra disse.
Det at mange forfattere har påvist høyreekstremt tankegods hos partiene er interessant i seg selv. Her skal denne innsikten fra tidligere forskning danne grunnlaget for én av mine tre hovedproblemstillinger. Tema for denne oppgaven er Europakonsepter og Europaideologi hos partiene REP og FPÖ i perioden 1985-1999. Gjennom å studere ressonementer om EF/EU, europeisk samarbeid og integrasjon og tanker om Europa generelt, slik de kommer til uttrykk i partiavisene (Republikanischer Anzeiger/Der Republikaner og Nachrichten), i partiideologers og partifolks publikasjoner, i partiprogrammene og i propagandamateriale skal partienes Europakonsepter og Europaideologi belyses. For å kunne gjøre dette trengs det klare metodiske retningslinjer for hvordan ideologi analyseres. Første problemstilling er deskriptiv: Hva består partienes Europakonsepter i det undersøkte tidsrommet i? Andre problemstilling kan utledes av den første, og er analystisk: Hvilke ideologiske overveielser ligger til grunn for Europakonseptene som partiene utvikler?
Den tredje problemstilling skiller seg fra de to første, da den har å gjøre med strategien som tas i bruk overfor leserne av partiavisene og propagandamaterialet, balnt annet for å overbevise dem om at partienes Europakonsepter og Europaideologi er verdt å ha tiltro til. Dette strategiske perspektivet krever en separat metodisk innfallsvinkel. Her baserer jeg meg på teorier om politisk kommunikasjon, særlig det som av visse språkforskere er blitt sammenfattet under prinsipper for populistisk retorikk, som det gås nærmere inn på nedenfor. Problemstillingen formuleres slik: Hvilke retoriske teknikker, språklige og stilistiske virkemidler tar partiene i bruk i presentasjonen av sine Europakonsepter og sin Europaideologi? For å besvare dette spørsmålet er det i en del tilfeller nødvendig å berøre andre temaer enn Europa og EF/EU. Dette fordi populistisk retorikk benytter seg av en svært mange ulike virkemidler, som gjør at en forståelig fremstilling av denne må bevege seg noe utover oppgavens tematiske hovedfokus, europeisk samarbeid.
Hovedvekten av kildematerialet er partienes partiaviser. Jeg referer ttil et forholdvis lite utvalg av artikler direkte. Det dreier seg om sitater og artikler jeg mener er særlig representative og som samtidig kan belyse oppgavens overordnete problemstillinger. Det er imidlertid det samlete inntrykk av kildematerialet som danner fundamentet for de funnene jeg presenterer. REPs partiavis Der Republikaner trykkes i tidsrommet som her diskuteres i stort opplag (opp til 100 000). Den fungerer både som ideologiorgan og formidler av propaganda og problemstillingene er tilpasset dette. Av FPÖs mange partiaviser har jeg valgt partiavisen fra delstaten Kärntnen, der partiets leder i mitt tidsrom, Jörg Haider, har sitt politiske virke. Kärntner Nachrichten trykker på 1970- og 80-tallet i større omfang enn klart nynazistiske publikasjoner, leserinnlegg der nasjonalsosialismen omtales positivt. Haider, som var redaktør for avisen i 1982 og 1983 ble konfrontert med dette av et tidligere FPÖ-medlem, men lot ikke høre fra seg i saken. På grunn av denne særstillingen ideologisk sett, er partiavisen nok ikke representativ for FPÖ sett under ett. Da jeg likevel fokuserer på nettopp denne avisen er det fordi Haider, som fra det året han blir valgt som partileder inntar en sentral rolle i partiet, ofte skriver der og gir intervjuer. Begge partilederne har skrevet flere bøker, men det er bare Haiders bøker som er av interesse for våre problemstillinger. Min lesning av REPs partileder Franz Schönhubers bøker har tilført lite nytt når det gjelder grunnleggende politiske spørsmål. Alle hans bøker er i stor grad selvbiografiske og fremfor alt ment som underholdningslitteratur. De er ikke helt uegnet som kilder til Schönhubers biografi, men tilbyr ingen systematiske fremstilling av Schönhubers politiske syn, slik også ekstremismeforskeren Uwe Backes påpeker.
Oppgavens andre kapittel tar for seg den historiske bakgrunnen for ulike Europakonsepter på høyresiden i Vest-Tyskland og Østerrike i perioden 1945-1985. I kapittel 3 til 5 besvares hovedproblemstilingene. Jeg ser i oppgaven også på partienes politikk i Europaparlamentet (sjette kapittel). Problemstillingene er de samme, men da mulighetene for bruk av propagandateknikker er mindre i Europaparlamentet, supplerer jeg i noen grad med andre kilder i det siste kapittelet.
Forskningen på temaet hittil
Undersøkelser av det ytre høyres partipresse har en viss tradisjon i BRD. Innsikter fra to tidlige bidrag av høy kvalitet er kommet denne oppgaven til gode. Friedrich Bröder peker på partipressens valgstrategiske betydning og funksjon som ideologisk multiplikator , mens Hermann Bott går dypere inn i høyreradikal propagandas grunnleggende hensikt om å spre frykt og usikkerhet ved hjelp av sterkt hetsende og suggestive virkemidler.
Det er gjort få undersøkelser av REPs og FPÖs Europapolitikk og Europaideologi. REPs Europakonsepter har i de få bidragene som foreligger blitt undersøkt i lys av høyreekstreme Europakonsepter. I 1990 gjør kjenneren av den høyreekstreme scenen, Benno Hafeneger, en sammenligning av FN, REP, VB og FPÖ og det høyreekstreme DVU. Han mener FN, REP,VB og FPÖ er talerør for en modernisert versjon av DVUs og andre høyreekstreme partiers Europkonsept. De går ikke inn for et Europa for den hvite rase , men snakker i stedet om Fedrelandenes Europa og går mot illegal innvandring. Ett av de viktigste trekkene ved dette moderniserte Europakonseptet er det nasjonalpopulistiske fokuset, mener Hafeneger. Det er den lille mann, bonden, småbedrifter og andre som skal beskyttes mot byråkratenes Europa .
Senere bidrag har mistet dette tidlige fokuset på populistisk propaganda som Hafeneger hadde. Etter mitt syn et betydelig tap, da de nye høyrepopulistiske partiene må ses som propagandapartier i svært mye av sitt virke. I sin oversiktsartikkel fra 1994 med tittelen Høyreekstreme Europabilder peker Hafeneger på fire hovedelementer i høyreekstreme forestillinger om Europa. Første element er antiamerikanisme, mot vestliggjøring av Europa. Andre element er beskyttelsen av europeisk identitet mot forfallet i Europas kultur. Tredje element tilhører det nye høyre og kalles av Hafeneger etnienes Europa . Med det henviser han til forestillingen om et Europa der hver folkegruppe tilkjennes retten til en eller flere geografiske regioner på grunnlag av språk og historisk tilhørighet. Det fjerde elementet er motstanden mot innvandring, som er felles for høyreekstremister og de intellektuelle i det nye høyre .
I to bidrag fra henholdsvis 1998 og 2003 har Heribert Schiedel, statsviter ved det østerrikske forskningsinstituttet DÖW, sett FPÖs Europaideologi i sammenheng med høyreekstrem Europaideologi. Han oppviser sammenhenger mellom ulike konsepter på det ytterste høyre og FPÖs Europakonsept. Det dreier seg hos FPÖ om et stortysk prosjekt, med elementer fra völkisch ideologi (se under), mener han. Schiedel setter et skille ved den kalde krigens slutt. Det ytre høyres Europakonsepter etter 1945 rettet seg gjerne mot Sovjetunionen og åpnet derfor for militært samarbeid i NATO. Etter den kalde krigen skiftet en del partier og tenkere på ytre høyre over til et regionalt, etnisk fokus, der en ville ta vare på mangfoldet i Europa (det vil si de ulike folkgruppene) og befri Europa fra det man mente var USAs uheldige ideologiske innflytelse og økonomiske kontroll.
I Catherine Fieschis artikkel fra 1996 behandles REPs syn på Europa sammen med det nyfascistiske MSI, det regionalistiske Lega Nord (begge italienske) og FN. Fieschi fokuserer på likhetene mellom FN og REP. Begge har vanskeligheter med å løse opp motsetningen mellom nasjonalistisk agitasjon innad i landet og ønsket lederne har om å samarbeide med likesinnede partier i andre land i Europa. Fieschi følger i 2000 opp med en artikkel om de nonkonforme høyrepartienes samarbeid i Europaparlamentet. Her stiller hun blant annet spørsmålet om deres samarbeid grunner i felles ideologi og om disse partiene, med sin sværet beskjedne representasjon (31 av over 600 parlamentsmedlemmer i perioden 1999-2004), utgjør noen trussel mot EUs demokrati, verdimessig eller maktpolitisk. Fieschi nevner imidlertid ikke den omfattende og detaljerte doktoravhandlingen til Andreas Osterhoff fra 1997. Osterhoff undersøker alle kjente allianser og samarbeidsforsøk på ytre høyre i Europaparlamentet mellom 1984 og 1994. Videre gir han innføring i seks partiers tilblivelse, ideologi og indre liv og drøfter partienes mulighet for å danne en nasjonalistisk internasjonal . Osterhoffs funn trekkes inn i analysen av REPs og FPÖs atferd i Europaparlamentet, som jeg undersøker i siste kapittel.
I tillegg til de nevnte bidragene behandles høyrepopulistiske partiers syn på Europa i en rekke samleverker og monografier, men da oftest ikke i særlig detalj. Ett unntak er Melanie Sully's bok om FPÖ fra 1997, der hun forstår FPÖs gryende motstand mot EF som demokratisk motivert. FPÖ ønsker å beskytte de østerrikske borgerne mot EF og Maastricht mener hun. Hun presenterer dermed en tolkning som er vidt forskjellig fra Hafenegers og Schiedels. Årsakene til denne forskjellen tas opp senere i oppgaven (se sidene 110 og 121). Et annet unntak er Thomas Assheuer og Hans Sarkowicz brede studie av høyreradikalisme fra 1993. Deres funn når det gjelder sammenhengen mellom den høyreradikale strømningen på 1920 og 30-tallet i Tyskland, kjent som den konservative revolusjon , og det nye høyres (Europa)ideologi blir behandlet kort i kapittel 2. Nye høyre -historikeren Lothar Höbelts kapittel om VdUs (forløperen til FPÖ) og det tidlige FPÖs Europaprogram ser jeg også på i kapittel 2.
Høyresiden og Europatanken i tysk og østerriksk politikk 1945-1985
Det tyske og det østerrikske ekstreme høyres historie strekker seg tilbake til rundt 1870. Med stadig sterkere motsetninger mellom den voksende arbeiderklassen og de øvrige sjikt av sammfunnet; keisermakt, stor- og småborgerskap og store landeiere, og den økende betydningen av nasjonalisme og imperialisme, gjennomgikk politikken en differensiering og radikalisering frem til omkring 1890. Antidemokratiske, antisemitiske partier med brodd både mot arbeiderbevegelsen og storborgerskapet etablerte seg i Tyskland og Østerrike. Fra slutten av 1920-tallet opplevde det ekstreme høyre et nytt og sterkere oppsving, etter at en rekke innen- og utenrikspolitiske og økonomiske faktorer førte til kraftig polarisering, noe som medførte radikalisering i høyreekstrem retning av deler av de politiske elitene og befolkningen.
Det ville langt overskride rammene å beskrive denne utviklingen i særlig detalj. Det samme gjelder for utviklingen av ulike Europa-konsepter hos konservative og ytterliggående partier på høyresiden før 1945. Jeg skal derfor her, min periodes nærhet til dagen i dag tatt i betraktning, konsentrere meg om utviklingen etter 1945 (med unntak i den nokså direkte påvirkningen som lar seg påvise mellom mellomkrigstidens konservative revolusjon og dagens nye høyre ). Utformingen av en nasjonal og en europeisk bevissthet siden 1945 i vest-tysk og østerriksk politikk og samfunn skisseres kort i kapittelet. Videre gjøres det rede for utviklingen av ulike Europakonsepter på det ytre høyre (ikke bare i høyreekstremismen.
I årene 1988-1991 er Europa i en oppbruddsfase, med kraftige omveltninger fra Estland i nord til Jugoslavia i sør. Berlinmuren faller høsten 1989, og Tyskland gjenforenes mindre enn et år senere. Utviklingen av EF mot en økonomisk og politisk union får nytt moment. Maastricht og Europa '92 avfeies av REP som en unaturlig utvikling og partiet kontrer med sitt alternative konsept, Fedrelandenes Europa . For FPÖ, med sin nasjonale kontekst (Østerrike er et lite land), virker regionenes Europa mer tiltrekkende. Men verken i Kärntner Nachrichten eller i Freie Argumente avvises EF-medlemskap, eller medlemskap i den kommende unionen, slik det gjøres av REP allerede i 1988.
Fra en vag skepsis i 1989 beveger FPÖ seg langt i retning av et Europakonsept som skiller seg fra det moderate, nasjonalstatlige og markedsliberale EF. Mölzers motiv for å ville skape et folkenes Europa er den kalde krigens slutt. Han vil undersøke hvilke dører som dermed åpnes for nye samarbeidsformer mellom alle europeiske land. Dette Europa, som i 1991 gis navnet regionenes Europa og som bygger på etnisk forståelse av Europas indre grenser, er ennå ikke klart utarbeidet, slik det foreligger i partiavisen og partiakademiets tidsskrift. Til det mangler det en klar plan for gjennomføring og en klar politisk grunntanke. Det etniske aspektet gir riktignok assosiasjoner til FPÖs tradisjonelle völkisch nasjonalisme, og ønsket om en tysk Gesamtstaat til denne nasjonalismens stortyske fokus. Men konseptet er først og fremst utformet som en kritikk av regjeringen og av Brüssels sentralisme og forbindes ikke med noen krav om at Østerrike skal holde seg utenfor EF, eller at EF må forandres på en måte som spesifiseres. Haiders krav medfører endring av delstatsparlamentets mandat og mer selvbestemmelse for regionene (delstatene). Forskjellen fra perioden behandlet i forrige kapittel er at det nå gjelder for partiformannen å beskytte delstatene mot regjeringens og EFs sentralisme . I 1987-88 gjaldt det å få Østerrike inn i EF så hurtig det gikk, men også da mot makthavernes vilje.
Det er dessuten viktig å legge merke til at det nye regionenes Europa gjøres rede for bare i partiets mer akademisk rettete tidsskrift Freie Argumente, mens konseptet, slik det beskrives i Kärntner Nachrichten ikke går utover en slagordmessig formulering. Dette kan ha to årsaker: For det første er det mulig å tenke seg at FPÖ Kärntnen ikke ønsker å fremstå som uttalt völkisch og tysknasjonalistisk overfor sine lesere for å ikke støte fra seg velgere som ikke deler en slik overbevisning. For det andre er det mulig å se for seg med Pörksen og Januscheks teorier in mente at det vil være tilstrekkelig å henspille på völkisch tankegang for å få med seg ideologisk bevisste velgere, som straks de ser regionenes Europa nevnt sammen med folkenes selvbestemmelsesrett vil forstå at FPÖ deler deres overbevisning. Argumentene mot Brüssels sentralisme får i en slik tolkning en dobbelt betydning. På den ene side kan denne formuleringen hos velgerne oppfattes som demokratisk opposisjon mot udemokratiske ordninger i EF, på den annen side en avvisning av overnasjonale prosjekter. Forklaringen på denne todelte holdningen til EF er for det første å finne i at Europa er i rask endring på denne tiden. Jernteppets fall er, slik jeg ser det, den viktigste grunnen til at partiets nasjonale fløy endrer standpunkt i EF-saken. Selv om verken Mölzer eller Haider kommer med noen offisiell uttalelse om at partiet har skiftet standpunkt, innbærer det Europakonseptet og den Europaideologien de presenterer en så radikal forandring av EF slik det eksisterer rundt 1990, at man kan snakke om en de facto avvisning av medlemskap. Uavklarte maktforhold mellom økonomisk liberalisme og nasjonalisme i partiet er den andre årsaken til de to ulike synene på EF.
REP har et enda mindre konkret Europakonsept. Heller ikke det nye partiprogrammet, utarbeidet med akademisk assistanse, endrer nevneverdig på dette. Det som allikevel står fast er partiets nye nøytralistiske politikk. Ønsket om gjenforening med Øst-Tyskland er hovedmotivasjonen for en slik utenrikspolitikk, helt frem til gjenforeningen faktisk gjennomføres i oktober 1990. Fedrelandenes Europa blir derfor langt på vei et kampbegrep for REP i denne perioden. Partiavisen er preget av de stortysk tenkende Grund og Neubauer, og Schönhuber beveger seg langt i deres retning før bruddet i 1990/91. De ideologiske elementene (nasjonalisme, militarisme, tyske dygder) som begrunner det nøytralistiske ståstedet trer tydelig frem i denne perioden.
Vi ser hvordan de to ulike nasjonale kontekstene gir partier med likhetstrekk i ideologien ulike målsetninger i Europapolitikken. Begge partier er opptatt av nasjonale verdier, men FPÖ legger mindre vekt på terriotoriale krav i sitt Europakonsept. Partiet ønsker seg riktignok en tyskspråklig føderasjon innenfor rammene av en europeisk konføderasjon, men stiller ikke de samme kravene som REP til gjenforening og sammenføring av alle (tidligere og nåværende) tyskspråklige områder i ett tysk rike
De retoriske og språklige virkemidlene partiene tar i bruk, er like først og fremst i ett henseende. Både FPÖ og REP forsøker å ramme makthaverne med sine utspill om EF og Europa. Felles for partienes tanker om Europa er det også at EF legges til som en ny, utenforstående trussel. Den retter seg mot delstatene i Haiders tilfelle. REP ser mangfoldige trusler komme fra EF og de retter seg både mot Tyskland som stat og mot ulike vagt definerte grupper i befolkningen. Slagordet betalingsmester antyder en trussel mot hele Tyskland og er samtidig med på å bygge opp den nasjonale stoltheten ved å formidle et budskap om at tyskere er dyktige og flittige og derfor er i stand til å opprettholde EFs høye krav. I lengden vil EFs påvirkning imidlertid gå utover landets økonomi. Skattene økes og Tyskland mister sin konkurranseevne. EF truer også den jevne borger direkte gjennom miljøforurensing, dårlig matvaresikring, økt kriminalitet og forringing av velferdstilbudet.
REP tar i bruk et omfattende arsenal av virkemidler, språklige så vel som retoriske. Det finnes en rekke eksempler på slagord ( Fedrelandenes Europa ), nydannelser ( svakpenger ), metaforer ( pakkesel ), ordspill ( Europäische Gemeinheit ) og bruk av forsterkende stilistiske virkemidler (utropstegn, spørsmålstegn og anførsels på uvante steder). Alle disse tjener minst ett av fire formål. Å diskreditere motparten, å mane frem ulike trusler utenfra, å plassere skylden for at landet trues utenfra hos de nasjonale myndighetene, eller også å formidle det positive i partiets egen posisjon.Vi ser at truslene REP mener kommer fra EF, er mer spesifikke enn i FPÖs retorikk. Dette kan forklare med at Østerrike ikke er medlem av EF og at deres retorikk derfor befinner seg på et forstadium. Partiet ytrer skepsis, men avventer situasjonen.
Språklig beveger REP seg langt i retning av et folkelig, slagordpreget stil i denne perioden, mens det ikke er noen stilendring å spore hos FPÖ. REP tar i bruk nydannelser, ordspill, metaforer og slagord i sin propaganda mot EF. Hos begge partier finnes ord og uttrykk som viser til nazismen, eller høyreekstrem ideologi. REPs publikasjoner viser en større hyppighet av slike henspillinger. Hos FPÖ er det først og fremst ord fra stortysk nasjonalisme som brukes. Vi ser også en tendens til å gi nytt innhold til kjente begreper. Det mest representative etter mitt syn er ordet mangfold et ord mye brukt av anti-rasister. Mölzer formidler med dette ordet et ønske om å opprette etnisk homogene regioner i Europa. Særegent for det samfunnssynet Mölzer forfekter gjennom bruken av ordet, er troen på nødvendigheten av å la avstamning bli et ordnende prinsipp for statlige sammenslutninger.
Påstanden om formidling av høyreekstrem, biologistisk ideologi i FPÖs publikasjoner bør allikevel modereres ved å henvise til at tysknasjonalismen i Østerrike riktignok er et marginalt fenomen, men den oppfattes ikke alltid som ytterliggående i dette landet. I Vest-Tyskland har den nazistiske fortiden større betydning for flertallet av politiske bevegelser. Krav om gjenvinning av tyske områder i Polen og andre steder oppfattes som ekstrem nasjonalisme i Vest-Tyskland under den kalde krigen, mens stortysk nasjonalisme ikke er forbundet med samme altomfattende stigma i Østerrike. Hos FPÖ ytres tysknasjonalismen dessuten som et demokratisk krav om selvbestemmelse . Selv om det her etter min oppfatning her dreier seg om en tilslørende retorikk, er det ikke gitt at alle de som leser FPÖs tekster oppfatter kravene om frihandelssoner i tidligere tyske områder i Øst-Europa som et krav om (gjen)oppretting av et stortysk rike.
Høyrepopulismens muligheter og begrensninger i to politiske systemer
Flere faktorer gjorde på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet et populistisk gjennombrudd mer sannsynlig i Østerrike enn i Tyskland. Maktblokken SPÖ/ÖVP var ikke bare bundet av sine regjeringsforpliktelser i denne perioden, men også av formelle og uformelle overenskomster i det såkalte Proporzdemokratie. Dette var ordninger for deling av makten mellom dem, og det strakk seg langt utover regjering og parlament. Viktige posisjoner i samfunnet ble tildelt etter partibok i flere tiår etter annen verdenskrig i Østerrike.
Fra omkring det tidspunkt Haider tar over lederskapet i FPÖ, finner vi raskt tiltakende tegn til forvitring og omstruktureringer i det østerrikske politiske system, både når det gjelder maktstillingen til de to store partiene, når det gjelder velgernes atferd og de utenrikspolitiske betingelsene. Samtidig rystes landet av skandaler i det politiske systemet, som FPÖ drar nytte av. De østerrikske velgerne, fra 1955 blant Europas mest stabile, oppviser nå svinnende lojalitet mot de to store . Dette er den endringen som får størst betydning for FPÖ, som sammen med det grønne partiet (Grüne) kaprer nye velgergrupper. På tross av langvarig CDU-styre i Tyskland (fra 1982) og mye av den samme politikerforakten som skyller over Østerrike, CDU ved makten helt fram til 1998. Den gunstige situasjonen CDU kommer i etter å ha blitt utpekt av historiens gang til Tysklands gjenforeningsparti, sikrer fortsatt regjeringsposisjon for partiet, som i 1988-1989 lå an til å bli kastet. REP, som frem til 1989 hadde basert mye av sin kritikk av partisystemet på den manglende viljen til gjenforening hos de store partiene, mister mye av sin appell etter murens fall.
I Østerrike blir asyl- og innvandring stadig mer omstridt tema etter 1990 i dette tilfellet helt i tråd med utviklingen i Tyskland. Både FPÖ og REP gjør da også sitt beste for å dra veksler på den økende skepsisen til innvandrere og asylsøkere i befolkningen. Også her blir imidlertid gevinsten for de to partiene forskjellig. Høyrere senisitivtet for rasisme, sammen med en mer restriktiv holdning fra myndighetenes side, gjør at REP fratas initiativet i denne saken innen 1993. I følge kjennere av tysk politikk inneholdt den nye asyllovgivningen som vedtas dette året til alt overmål ordrette passasjer fra REPs program. Dét kan være en indikasjon på at de store partiene i Tyskland var villige til å gå langt for å hindre partiene på ytre høyre å ha monopol på visse temaer i den politiske debatten. | nor |