"At alle deler av folket organiseres for krigens formål" : etableringen av det norske totalforsvaret 1914-1955

Abstract

Under hele den kalde krigen var det norske forsvaret organisert innenfor rammen av et totalforsvar. Kjernen i totalforsvarsmodellen var at det allerede i fredstid skulle forberedes en bred mobilisering av samfunnets menneskelige og materielle ressurser. Planleggingen tok for det første sikte på å tilfredstille det militære forsvarets behov for personell, forsyninger og medisinsk behandling. For det andre ble det lagt stor vekt på å sikre sivilbefolkningen og sivile verdier best mulig mot krigens ødeleggelser, og avhjelpe eventuelle skader. Et tredje hovedsiktemål var å forhindre at vitale samfunnsfunksjoner brøt sammen. I tiden etter 1945 ble det gjennomført en lang rekke tiltak som ledd i totalforsvarsbestrebelsene. Dette skapte samtidig behov for et apparat til å ta seg av oppgavene. Tiltakene og apparatet kom til å inngå i et stadig mer omfattende beredskapssystem. Temaet for denne hovedoppgaven er totalforsvarsideens bakgrunn og gjennombrudd og det totale forsvarssystemets fremvekst i perioden 1914 1955. Søkelyset er rettet mot den sivile beredskapen.

Fire problemstillinger står sentralt i fremstillingen. For det første spørres det hva som var bakgrunnen for fremveksten av det norske totalforsvaret. I et lengre perspektiv kan ordningen forstås som en tilpasning til utviklingen av den moderne totale krigen det fenomen som mer enn noe annet kom til å sette sitt preg på første halvdel av det 20. århundre. Den totale krigen var kjennetegnet av de krigførendes ubegrensede mål og midler, unike ressursmobiliserende evne og sterke kontroll over egen befolkning. Denne utviklingen kulminerte med utryddelseskrigen på østfronten i perioden 1941 1945. Erfaringene fra andre verdenskrig var den direkte foranledningen til at norske myndigheter gikk inn for å etablere et totalforsvar. Visse beredskapsmessige tilpasninger hadde funnet sted under første verdenskrig og i mellomkrigstiden. Nøytralitetspolitikken og den utbredte motviljen mot krig og militærvesen som preget tiden etter 1918 virket imidlertid som en effektiv barriere mot en mer radikal omorganisering av det norske forsvaret. Det tyske angrepet i 1940 og de påfølgende årene som deltaker i verdenskrigen skapte fundamentalt endrede forutsetninger. Resultatet var bred enighet i den norske beslutningseliten om at det norske forsvaret måtte organiseres som et totalforsvar.

For det andre spørres det hvor sterk sammenhengen var mellom den kalde krigens dynamikk og totalforsvarets utvikling. Det norske beredskapssystemets form var ikke automatisk gitt i og med totalforsvarsideens gjennombrudd. Etter frigjøringen våren 1945 havnet forsvarsspørsmålet til å begynne med i skyggen av den sivile gjenreisning. I årene som fulgte ble planene videreutviklet og gradvis omsatt i praktiske foranstaltninger. I denne fremstillingen argumenteres det for at systemet ble sterkt formet av tre utviklingsskifter under den kalde krigen. De to første, den økte spenningen vinteren og våren 1948 og utbruddet av Koreakrigen sommeren 1950, medførte en forsert forsvarsutbygging som også fikk konsekvenser for utbyggingstempoet innenfor den sivile beredskapen. Det tredje skiftet, atomvåpenutviklingen og doktrineendringene i 1953/54, utløste en forbigående optimisme innenfor det sivile beredskapsapparatet når det gjaldt mulighetene for større ressursrammer. På lengre sikt skulle det vise seg at behovet for tilpasning til trusselen om kjernefysisk krig snarere kom til å øke diskrepansen mellom ressursbehov og bevilgninger.

For det tredje spørres det hvilke av leddene i totalforsvarssystemet norske myndigheter tilla størst vekt? På den ene siden måtte den norske beslutningseliten ta stilling til hvor stor vekt som skulle legges på henholdsvis det militære og det sivile forsvaret. På den annen side ble det også nødvendig å veie ulike sivile beredskapstiltak opp mot hverandre. I det første tilfellet ble rangeringsforholdet avgjort på et tidlig stadium, og dette lå fast gjennom hele perioden: Det militære forsvaret ble prioritert fremfor den sivile beredskapen. Også når det gjaldt betoningen av de sivile sektorene, avtegnet det seg et mønster der noen fikk høyere prioritet enn andre. Politiberedskap og sivilforsvar ble således tillagt særlig vekt. Dette rangeringsforholdet var imidlertid mindre statisk enn det første.

For det fjerde spørres det hvilken rolle totalforsvaret kom til å spille i den norske samfunnsutviklingen. Hovedsiktemålet med den nye beredskapssystemet var å gjøre Norge i stand til å gjennomføre en hurtig og effektiv totalmobilisering. For å gjøre dette mulig var det nødvendig å foreta en rekke grep i fredstid enkelte av dem av vidtrekkende samfunnsmessig betydning. Dels kom nyordningen til å markere kulminasjonspunktet i en lang prosess i retning av økt folkelig deltakelse i det norske forsvaret. Det argumenteres også for at totalforsvaret fikk betydning for den nasjonale integrasjon og for forsvarsviljen i befolkningen. Fremveksten av beredskapssystemet kan dessuten ses som en del av en bredere tendens til økt myndighetsregulering og kontroll. I tillegg er det mulig at totalforsvarsmodellen hadde en konfliktdempende virkning i samband med forsvarsstriden innad i Arbeiderpartiet. Til slutt stilles det spørsmål om hvorvidt totalforsvarsutviklingen innebar en militarisering av det norske samfunnet. Konklusjonen er imidlertid at dette ikke er en rimelig tolkning av den norske totalforsvarsutviklingen. Det er snarere et spørsmål om ikke tendensen til utvisking av skillet mellom sivilt og militært i det norske samfunnet medførte en sivilisering av militærapparatet.