| dc.description.abstract | Oppgaven har en todelt hensikt. Først og fremst tar den opp temaer som behandler samspillet mellom ulike aktører innen universitetet. Den følger utviklingen av universitetslektorenes rolle og endringene i deres arbeidssituasjon ved Universitetet i Oslo fra starten av 1960- tallet henimot starten av 1970-tallet. Det er interessant å se nærmere på lektorene i denne tidsperioden. De utgjorde en gruppe universitetslærere som økte stort i antall og tilhørte en kategori av ansatte som ble berørt av den omstillingsprosessen som fant sted ved UiO. For det andre foregår til enhver tid den indre utviklingen ved et universitet i tett samspill med samfunnets utvikling. Denne perioden i norsk universitetshistorie representerer på flere måter overgangen fra det eldre universitet til det universitetet vi kjenner i dag. En gjennomgang av forholdet mellom det interne og det eksterne er nyttig, og oppgaven vil følge et slikt perspektiv. Samtidig har perioden som beskrives i denne oppgaven likhetstrekk med den fasen universitetet gjennomgår i dag, der reformer og omstillinger for både ansatte og studenter fører til en annerledes, men samtidig spennende hverdag.
For universitetets del angir stillings-struktur kort fortalt hvilke stillinger som skal besettes, hvilke plikter og oppgaver hver enkelt stilling skal ha og relasjonene mellom de ulike stillingene i de ulike stillingskategoriene. En lektor ble plassert i den såkalte mellomgruppen. I denne gruppen fant man i tillegg til lektorene, stillinger som blant andre amanuenser, konservatorer og prosektorer. Selv om de nevnte stillinger ble plassert i samme gruppe, var gruppen ikke homogen. Krav og betingelser varierte mellom de ulike stillingene innad i gruppen, og de hadde forskjellige arbeidsfelt og arbeidsoppgaver. Generelt fant konservatorer sitt virke innen museumsarbeid, mens prosektorene hadde spesielle oppgaver innenfor det medisinske fakultet. Mellomgruppestillingene var plassert over rekrutteringsstillingene, slike som vitenskapelige assistenter og stipendiater, men under embetsstillingene som besto av professorer og dosenter. Når en kan si at den ene gruppen ansatte rangerte over den andre, ligger forklaringen i kriterier som vitenskapelige kvalifikasjoner, grad av medbestemmelse, innflytelse og avansementsmuligheter, samt lønn.
Oppgaven tar sikte på å gi svar på følgende problemstilling:
Er det mulig å spore en lektorkultur ved Universitetet i Oslo på 1960-tallet, og hvordan utviklet lektorrollen seg i forhold til den veksten universitetet gjennomgikk?
Sentralt i problemstillingen er begrepet lektorkultur. Hvordan skal dette forstås, og hvilke avgrensninger skal benyttes? Begrepet kultur er omfattende, men i denne kontekst anvendes det for å beskrive holdninger, verdier og normer som var rådende hos lektorgruppen ved Universitetet i Oslo. I den grad det er mulig å spore en lektorkultur, må en slik kultur sies å ha eksistert hvis en stor andel av lektorene hadde meninger og oppfatninger av lik karakter i spørsmål som angikk relevante verdier av betydning for lektorene selv. I motsatt tilfelle vil det bli vanskelig å identifisere en slik kultur hvis de samme meninger og oppfatninger var lite tilstedeværende, helt fraværende eller var representative kun for en del av lektorgruppen. I slike sammenhenger blir det viktig å kartlegge hvorfor det var forskjeller innad i gruppen og hva forskjellene besto i.
Edgeir Benum har fremsatt en hypotese som sier at i tider hvor veksten er høy blant universitetsbefolkningen, vil sosialiseringsmekanismer som har til hensikt å integrere nykommerne, fungere på andre måter eller ha mindre innvirkning. Det er rimelig å anta at Benum her tenker de nevnte mekanismer finner sin plass i en generell universitetskultur som integrerer de nyansatte ved både fakulteter og institutter gjennom f.eks. introduksjonen av normer og en tradisjonsformidling av universitetets virksomhet. Overført til lektorgruppen vil mekanismene ha en større innvirkning overfor de nyansatte i perioder hvor tilførselen av nye lektorater er lav, mens i tider hvor ansettelsene er mange, vil ikke sosialiseringsmekanismene påvirke i like stor grad. Gruppen vil i det sistnevnte eksempel tendere til å finne hverandre i sterkere grad. Utveksling av meninger og synspunkt kan bære preg av mer felles karakter, og gi en sterkere følelse av enighet og innsikt innad blant lektorene enn relasjonene til en allerede etablert gruppe ville gi. Universitetskulturen endrer seg som følge av en sterk forrykning i universitetsbefolkningen, og i dette tilfellet; etter en sterk forrykning innen lektorgruppen. Benum viderefører dette og spør om det var en sammenheng mellom en høy vekstrate og endringer i universitetskulturen og da spesielt hos lektorene:
Ettersom en meget stor del av nyrekrutteringen skjedde til lektorgruppen kan man [ ]også spørre om og i hvilken grad den hurtige veksten medførte at det dannet seg en egen lektor- kultur ved universitetet.[ ]Det vil være viktig å forsøke å klarlegge i hvilken grad lektorene oppfattet seg som en gruppe med en egen mission , forskjellig fra professorskiktets, og å få tak i hva en slik mission eventuelt besto i. Hvilke spenninger bygde dette inn i institusjonen og hva slags strategier og allianser ga det grunnlag for? Hvis følelsen av separate kulturer og ulike missions etter en tid igjen avtok, hvordan skal da denne helingsprosessen forklares?
På hvilke måter vil eventuelle sosialiseringsmekanismer fungere ved et universitet? Som nevnt ovenfor hevder Benum at hensikten vil være å integrere nykommerne. Dette vil ha størst virkning på instituttplanet, der de ansatte i teorien, og langt på vei i praksis, vil ha daglig kontakt med både kollegaer og studenter. Når integrering av nye lektorer fungerer godt, vil det si at de tilpasser seg instituttets kjøreregler på en minst mulig smertefull måte. I praksis medfører det at en lektor aksepterer og jobber etter de krav som blir stilt til hans virke innen undervisning, forskning og administrasjon. I motsatt tilfelle, når integreringen av de nye lektorene mister innvirkning, tilpasser lektorene seg instituttets kjøreregler på en dårligere måte, det er et lavere akseptnivå av de arbeidsoppgaver de er pålagt av instituttet, og de vil antagelig sette individuelle ønsker først og i svakere grad identifisere seg med instituttets prioriteringer og målsetninger.
Benums hypotese tilsier at en forrykning blant lektorgruppen medfører en endring eller nedtoning av ulike sosialiseringsmekanismer. I denne sammenheng blir dermed lektorgruppen interessante å studere som en enhet i samspill med universitetssamfunnet, basert på lektorenes kvantitative økning gjennom 1960-tallet, samt ut fra det faktum at flere av de nye lektorene som tiltrådte stillinger ved UiO i denne perioden [ ]oppfattet seg uten tvil som undervisningspersonale, med et selvbilde som sto i en viss kontrast til idealet om forskningsuniversitetet. Det blir viktig å klarlegge lektorenes egne standpunkter, ytringer og meninger om hvordan de betraktet sin arbeidsplass og i hvilken grad de følte innvirkningen av sosialiseringsmekanismer fra kulturen som rådet ved universitetet.
For å besvare problemstillingen om hva som karakteriserte lektorgruppen og dens utvikling ved Universitetet i Oslo, er det dermed to hovedperspektiver som benyttes.
For det første vil oppgaven ta utgangspunkt i forholdet mellom lektorenes kvantitative økning og hvilken rolle den allerede etablerte universitetskulturens sosialiseringsmekanismer spilte ovenfor de nyansatte lektorene. For å beskrive og vurdere grad av påvirkning sosialiseringsmekanismene spilte overfor universitetets lektorer, vil oppgaven legge vekt på å undersøke samspillet mellom lektorenes stillingsinstruks, arbeidshverdag og ambisjoner. Det mest nærliggende må bli å studere lektorenes arbeidsforhold. Hvilke arbeidsoppgaver utførte de? Var det ulikheter i konkrete gjøremål kontra hva deres stillingsinstruks påla dem? I hvor stor grad var det variasjoner i lektorstillingene mellom de ulike institutter og mellom de ulike fakulteter? Var det slik at lektorene oppfattet seg som en egen gruppe med en egen mission? Utgjorde de en helhetlig gruppe med noenlunde like ambisjoner, visjoner og ønsker, eller fantes det flere grupperinger med ulike missions, og i hvilken grad skilte i så fall disse seg fra det Benum omtaler som professorskiktets egen mission?
For det andre vil oppgaven ta for seg utviklingen av lektoratene parallelt med den overgangsfasen Universitetet i Oslo gjennomgikk på det organisatoriske og administrative plan. Den interne demokratiseringsprosessen som UiO gjennomgikk på 1960- tallet, blir nødvendig å kartlegge for å oppnå forståelse omkring utviklingen av lektorstillingen. Relasjonene mellom de ulike komiteers arbeider, myndighetene og universitetets administrasjon og dets ansatte, kan fortelle hvorfra initiativene til forandring kom, og forhåpentligvis i hvor stor grad lektorene selv var med på å påvirke sin yrkessituasjon. Denne perioden kan beskrives som de mange komiteers tid. Komiteene behandlet hver for seg, noen ganger i et tettere samarbeid med andre komiteer og ved andre tilfeller i samarbeid med myndighetene, spørsmål angående forhold omkring universitetets anliggender, så som stillingsstruktur, adgangsregulering til dets studier, opprykk og lønn, samt andre administrative saker.
At variasjonsbredden innen lektorgruppen var såpass stor, kan forklares ved at lektorenes arbeidsplasser i utgangspunktet var såpass ulike. Fagenes vitenskapelige forankring, var høyst ulik. Etableringen av samfunnsvitenskapene i etterkrigstiden, skiller seg for eksempel fra naturvitenskapelige tradisjoner, ved at enkelte samfunnsvitenskapelige fagdisipliner, var i støpeskjeen. Forskjellene i lektorenes arbeidsvilkår, kom klart til uttrykk ved sosiologisk institutt og fysisk institutt. Undervisningspresset var stort hos sosiologene, og sosiologilektorene klaget i mye større grad enn fysikerne. Forskjellene eksisterte ikke kun på tvers av fakultetsgrensene. Sosiologifaget fikk et voldsomt oppsving mot slutten av 60-tallet, og Thue forklarer studentenes iver etter å studere ved sosiologisk institutt ut fra et frihetsbehov til å studere det man ville. Dette var ikke tilfellet for statsviterne, som kan tolkes i den retning at de maktet å bevare [ ] en kjerne av vitenskapelig disiplin og politisk gangsyn i en fase da mange mistet begge deler. Debatten omkring pedagogikkfagets innhold, er òg eksempel på lektorenes ulike vilkår. Innenfor en ramme av [ ] sterk tilstrømning til norsk høyere utdanning og framveksten av en anti-autoritær ungdomskultur i nær sammenheng med en vitenskaps- og teknologikritisk venstreside, skulle lektorene først og fremst dekke undervisningsbehovene, men samtidig bidra til fagets vitenskapelige utvikling.
Siden universitetsledelsen ikke ønsket rene undervisningsstillinger, skulle lektorene forske. Forskningsresultater var påkrevd for å avansere, men også på dette punktet var det store ulikheter innen lektorgruppen. Lektorenes kvalifikasjoner og bakgrunn varierte i stor grad. Mange lektorer kom fra skoleverket, og hadde ingen interesse av å forske. De var ansatt for å undervise. Lektorgruppen ved nordisk institutt kan tenkes å være gode eksempler på filologenes tettere tilnærming til undervisningsoppgavene fremfor forskningsoppgavene.
Torgersens teori om filologenes tilknytning til universitetet, illustrerer på sin måte forskjellene mellom denne gruppen og juristene. Juristenes status var tettere knyttet til yrkeslivet utenfor universitetet. For filologene var en universitetsstilling noe av det bedre man kunne forvente. Den sterkeste posisjonen innen yrkesvalg, hadde derimot lektorene innen medisin. Den medisinske profesjon maktet å bevare sin høye status ved å være en etterspurt ressurs. Dette oppnådde det medisinske fakultet ved å begrense tilgangen til studiene og således kapre de beste studentene, samtidig som det ikke ble noen fare for overproduksjon av kandidater. Lektorene innen medisin var kun ansatt for en begrenset tidsperiode. Oppnådde de ikke avansement etter endt engasjement, kunne de forvente å gå inn i stillinger ved sykehus, og gjerne i overlegestillinger.
Skal man gi en beskrivelse av Universitetet i Oslos utvikling mot slutten av 60-tallet, kan en se at den totale studentøkningen var i ferd med å flate ut. Fortsatt opplevde enkelte fakulteter et voldsomt press av nye studenter, og da spesielt det historisk-filosofiske og det samfunnsvitenskapelige fakultet. Andre fakulteter som tidligere hadde hatt høye studenttall, hadde på dette tidspunkt en nedgang i det totale antall studenter. Ulike komiteer hadde blitt nedsatt for å se på stillingsstruktur og ansettelseskriterier, men de hadde bare rispet i overflaten av de utfordringer universitetet sto overfor. I flere tilfeller følte de ansatte at komiteene bare konstaterte det man allerede visste. Det var ingen selvfølge at utfordringer som oppsto kunne løses gjennom å nedsette komiteer som tok for seg de ulike problemstillinger. Systemet var tungrodd. Blant annet skulle komiteene først nedsettes og komme i gang med arbeidet. Neste skritt ville være å utarbeide foreløpige innstillinger for deretter å sende de ut på høring til de involverte parter, og så tilbake igjen til kollegiet. Prosessen var heller ikke kun i universitetets egne hender. Departement og andre råd og institutter utenfor universitetet skulle gjerne uttale seg, avhengig av sak og omfang.
Den gevinst lektorgruppen etter hvert fikk i form av økt medbestemmelse, en mer rettferdig deltakelse i beslutningsprosesser, og en generell oppgradering av status i form av likestilling med andre vitenskapelige ansatte, ser ut til å ha blitt drevet frem uavhengig av press fra gruppen som helhet, og uten direkte innblanding fra den gjennomsnittlige lektor. Lektorenes engasjement varierte stort fra institutt til institutt. Dette har tett sammenheng med at lektorgruppen var en uensartet gruppe, med høyst ulike forutsetninger. Mange ønsket å fortsette ved universitetet, og helst avansere, mens andre lektorgrupper hadde gode muligheter for å få høystatusstillinger utenfor universitetet. Organisert aktivitet fra lektorenes side, ser ut til å ha vært lav. I den grad det var mulig å spore fellestrekk for en større gruppe lektorer, hadde det i få tilfeller sammenheng med opposisjon mot enkeltpersoner, eller enkelte institutters vanskelige situasjon som følge av studentveksten. I den sammenheng samlet ikke lektorene seg mot en felles opponent, men klaget på grunn av få ressurser og høyt undervisningspress. Lektorgruppen manglet en felles mission. Til det var gruppen for uensartet, i form av engasjement, interesser og ambisjoner. | nor |