| dc.description.abstract | Oppgaven tar for seg hvordan to reformer rettet mot husmødre ble innført i perioden fra 1945 til 1955. Husmorvikarordningen ses som et resultat av et samspill mellom organisasjoner, kommuner, bedrifter, og statlige organer. Husmorferieordningen var et tiltak som ble drevet og fremmet av organisasjonene. Husmorvikarordningen ble en kommunal ordning og fikk statstøtte fra 1949. Husmorferietilbudet var en ordning organisasjonene drev. Fra 1953 fikk husmorferiene statsstøtte.
Ved gjennomføringen av begge tiltakene er fokuset lagt på arbeiderkvinnene og Norges Husmorforbund. I tillegg er Norsk Folkehjelp sitt husmorferietilbud beskrevet. Disse organisasjonene hadde ulike roller i forbindelse gjennomføringen av ordningene.
Vedlagt er sentrale utdrag fra oppgaven:
Struktur og avgrensning
Oppgaven har to kapitler: innføringen av husmorvikarordningen og innføringen av husmorferieordningen . Da husmorvikarer kom på dagsorden, og Stortinget bevilget penger til husmorvikarene før det ga støtte til husmorferier, danner husmorvikarordningen utgangspunktet for mitt første kapittel. Kapitelene har lik struktur. De starter med å introdusere tilsvarende tilbud i Sverige. Det er gjort for å framheve likheter og forskjeller mellom ordningene samtidig som det har vært viktig for å forstå kvinneorganisasjonenes interesse for sakene i Norge. Deretter presenteres arbeidet til Norges Husmorforbund før kvinnesekretariatet.
Oppgaven er avgrenset til å gjelde innføringen av ordningene. Innføringen skjedde hovedsakelig i tidsrommet fra 1945 til 1955. Ordningene ble lansert etter krigen som to nye sosiale velferdordninger rettet mot husmødrene. Begge ordningene er fulgt fram til 1955. Da var husmorvikarer og husmorferie etablerte tiltak. I 1955 kom og innstillingen til en lov som regulerte husmorvikarvirksomheten. Oppgaven er avgrenset slik at fokuset ligger på gjennomføringen av tiltakene, dette på bekostning av en nærmere undersøkelse av innholdet i husmorvikarutdannelsen og i husmorferiene.
Oppsummering av kapittelet Innføringen av husmorvikarordningen
Husmorvikarordningen ble et prioritert sosialt velferdstiltak i det første tiåret etter krigen: administrativt, ved opprettelsen av husmorvikarnemnder i kommunene, husmorvikarkomiteen i 1947 og husmorvikarrådet i 1948, faglig ved strenge krav til husmorvikaren, husmorvikarutdannelsen og utarbeidelsen av normalplanen fra 1949, økonomisk med støtte fra kommunene og fra staten fra 1948.
Flere grunner ble gitt for et statlig engasjement. Store barnekull etter krigen og mindre tilgang på hjelp innen familien, kombinert med nytt bosettingsmønster, er en årsak. Datidens positivistiske vitenskapsideal hadde husmoren som en av sine objekter og husmorvikaren som et av sine sendebud. Ordningen i Sverige fikk stor innflytelse på den norske. Eksisterende sosiale velferdstiltak var ikke tilstrekkelig utbygget i forhold til husmødrene og hjemmet.
Husmorvikarsaken ble viet større oppmerksomhet av Husmorforbundet enn av kvinnesekretariatet. Det kan forklares med at husmorvikarordningen og husmorvikarutdannelsen var forenlig med Husmorforbundets familieideologi. Husmorvikaren vernet om hjemmet og husmorvikarutdannelsen ga gode forutsetninger for ekteskap. Husmorforbundet var opptatt av å samarbeide med andre organisasjoner lokalt, hvis det bidro til å fremme husmorvikarsaken.
Kvinnesekretariatet, representert ved Thina Thorleifsen, var skeptisk til Husmorforbundet. I tråd med partiets vilje til å stase på offentlige og ikke private løsninger, var det avgjørende for Thorleifsen at kommunene organiserte ordningen og organisasjonenes innflytelse ble begrenset. Thorleifsen ville ikke redusere de faglige kravene til husmorvikarene for å gjøre husmorvikartilbudet større. Husmorvikaren var en yrkesmulighet for husmoren, der hun kunne bli fagarbeider. Dette bygger mer på kvinnesekretariatets ideologiske oppfatning av å tilhøre en arbeiderbevegelse enn av reelle uenigheter om gjennomføringen av husmorvikarordningen i praksis.
Oppsummering av kapittelet Innføringen av husmorvikarordningen
Kvinnesekretariatet var klar over organiseringen av husmorferier i Sverige og ønsket rett etter krigen at husmødrene i Norge skulle få husmorferie. Husmorferier ble fremmet ved at representanter fra feriebyråkratiet og kvinneorganisasjonene gikk sammen for en statlig medvirkning. Fram til dette hadde organisasjonene organisert og delvis finansiert husmorferietilbudet selv. Organisasjonene fortsatte å drive fram ordningen. De planlagte kommunale husmorferienemndene forble på planleggingsstadiet.
Som sosialhistorisk sak var husmorferieordningen et resultat av ønsket om å gi stadig flere befolkningsgrupper velferdsgoder som muligheten til ferie. Samtidig ble synet på husmødrenes arbeidsinnsats endret. Arbeidsoppgavene til en husmor ble betraktet som arbeid med betydelig verdi for familien og samfunnet. Arbeidet for husmorferier avspeiler således en normativ føring der husmødrene ble betraktet som en yrkesgruppe.
Det var kryssende normative begrunnelser for husmorferieordningen. På den ene siden var det et ønske om å gjøre husmorferieordningen til en universell rettighet atskilt fra humanitær virksomhet. På den andre siden var dette en behovsprøvd ordning drevet av ulike organisasjoner. Norsk Folkehjelp, kvinnesekretariatet og Norges Husmorforbund var organisasjoner som befant seg på ulike posisjoner i det politiske landskapet. Til tross for dette sluttet de opp om husmorferiesaken. Kvinnesekretariatets leder, Rakel Seweriin, var positiv til samarbeid organisasjonene imellom og ville bygge ordningen på lokale frivillige krefter. Kvinnesekretariatets sekretær Thina Thorleifsen var kritisk. Hun ønsket isteden en sterkere offentlig medvirkning.
Dette ble et dilemma for kvinnesekretariatet. En offentlig gjennomføring var for sekretariatet en garanti for et likt husmorferietilbud. På den andre siden ønsket kvinnesekretariatet selv å bidra med praktisk tilretteleggelse av husmorferier. Verken kvinnesekretariatet eller de tilsluttede partilagene hadde derimot kapasitet eller økonomisk styrke til å kunne gjennomføre husmorferier i større skala. Dette, sammen med Seweriins velvillighet til å samarbeide med andre organisasjoner generelt, forklarer Rakel Seweriins positive innstilling til samarbeid mellom organisasjoner i husmorferiesaken. Kvinnesekretariatet var klar over at mange lokallag ønsket å drive med praktisk arbeid. Sekretariatet oppfordret derfor lokallag til selv å arbeide for husmorferiesaken gjennom Norsk Folkehjelp.
Konklusjonen
Denne oppgaven har tatt for seg to sosiale velferdstiltak rettet mot husmødre fra 1945 til 1955: husmorvikarordningen og husmorferieordningen. Gjennom disse sakene kommer et mønster til syne. Staten gikk inn med støtte etter at tiltakene lokalt var fremmet og etablert av organisasjoner, først og fremst Husmorforbundet, men også arbeiderkvinnene. Statens virksomhet vises også på andre måter. Sosialdepartementet opprettet en husmorvikarkomité i 1947 og et permanent husmorvikarråd i 1948. Statens ferieråd, som var underlagt Kommunal- og arbeidsdepartementet, nedsatte et arbeidsutvalg for å utrede husmorferiesaken i 1952. Dette var administrative statlige organer som utredet virksomheten. Økonomisk vises det statlige engasjementet ved Stortingets bevilgninger til tiltakene.
Måten disse sosiale reformene ble utformet på, viser en tydelig innflytelse fra tilsvarende tiltak i Sverige. Dette gjelder både organiseringsmodellene og finansieringsløsningene. Organisasjonene brukte ordningene i Sverige aktivt til å legitimere og profilere tiltakene i Norge. Utredningene om husmorferie og husmorvikarer har slik sett noe av sin bakgrunn i befolkningsdebatten fra mellomkrigstiden.
De to reformene, husmorvikarordningen og husmorferieordningen avspeiler demografiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forandringer i familien i etterkrigstiden. Et stort antall gifte kvinner og store barnekull etter krigen resulterte i mange hjemmeværende husmødre og mangel på kvinnelig arbeidskraft. Husmødrene hadde liten økonomisk mulighet til å ha lønnet hjelp i hjemmet, og vanskelig for å ta seg råd til ferie. Dette ga, i tråd med et voksende og regulert arbeidsliv, ønske om sosiale goder rettet mot husmødrene og familiene. I tillegg til at reformene avspeiler reelle behov hos husmødrene, var behovene delvis forstått i lys av at husmoren ble betraktet som en fagarbeider i tråd med datidens positivistiske vitenskapsideal.
Begge reformene ble drevet fram i et samspill mellom organisasjoner, kommuner og staten. Samspillet fortonet seg ulikt. Husmorforbundet og kvinnesekretariatet ønsket en statlig organisering av tiltakene. Dette ble tilfellet for husmorvikarordningen, som ble inkorporert i en ekspanderende velferdsstat, der kommunene tok over administrasjonen og mottok statstøtte. Arrangeringen av husmorferier forble derimot organisasjonenes oppgave, og statstøtten tilfalt organisasjonen som organiserte husmorferien.
Husmorforbundet, som var en upolitisk og større organisasjon enn kvinnesekretariatet, administrerte husmorferier og ansatte og utdannet husmorvikarer. I arbeidet med husmorvikarordningen ønsket både kvinnesekretariatet og husmorforbundet et statlig engasjement og kommunal organisering. Det var få reelle uenigheter mellom organisasjonene og stor vilje til lokalt samarbeid. Det var en nyanseforskjell i måten husmorvikarens faglige kvalifikasjoner ble begrunnet. Husmorforbundet så husmorvikarutdanningen først og fremst ut fra familiens behov. Kvinnesekretariatet så utdanningen som en mulighet for kvinner til å bli fagarbeidere. I husmorferiearbeidet var kvinnesekretariatet opptatt av å fremme Norsk Folkehjelp og betraktet Husmorforbundet som en konkurrerende organisasjon.
Husmorforbundet var lite opptatt av hvem de samarbeidet med. For kvinnesekretariatet, representert ved Thina Thorleifsen, var det av større betydning hvordan sakene ble fremmet og at arbeiderkvinnene fremmet dem alene. Rakel Seweriin var derimot velvillig til at arbeiderkvinnene samarbeidet med andre kvinneorganisasjoner lokalt. Ønsket mange kvinneavdelinger i Arbeiderpartiet hadde om å samarbeide med andre organisasjoner lokalt, må derfor nyanseres i forhold til sekretariatets syn. | nor |