| dc.description.abstract | Sammendrag av hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo. Våren 2004
Skriver de?
Samfunnsmessige betingelser for innvandreres skjønnlitterære produksjon i Norge 1980-2002
Temaet for hovedoppgaven er innvandreres publiseringsvirksomhet i Norge mellom 1980 og 2002. Oppgaven avgrenses til å gjelde innvandrere som har innvandret fra Sør-Europa, Øst-Europa, Amerika, Asia , Afrika og Australia. Innvandrere fra Norden og Vest-Europa er ikke inkludert. Videre dreier det seg kun om innvandrere som utga bøkene på norsk, og som var bosatt i Norge.
Oppgaven har to hovedproblemstillinger: Den første dreier seg om i hvilken grad innvandrere deltok i det offentlige kulturliv via sine skjønnlitterære utgivelser. Den andre dreier seg om hvordan det litterære kretsløpet fungerte med hensyn til denne gruppen forfattere.
Som metodisk hjelp benyttes feltteorien til den franske samfunnsforskeren Pierre Bourdieu.
Oppgaven kartlegger omfanget av innvandreres skjønnlitterære utgivelser i perioden og knyttes til den generelle innvandringshistorien. Kartleggingen går på nasjonal bakgrunn, språklig bakgrunn og genre. Det dreier seg primært om bokutgivelser, men frem til 1997 foretaes det også en kartlegging av tekster i antologier og tidsskrifter. Videre belyser oppgaven hvilke hindringer forfatterne måtte forsere før de fikk bøkene sine utgitt, hvordan kontakten med forlaget artet seg, og hvordan de ble mottatt av kritikerne.
For å konkretisere spørsmålet om hvordan det litterære kretsløpet fungerte i individuelle livsløp, er det inkludert fem intervjuer i oppgaven med følgende forfattere: Michael Konupek (Tsjekkoslovakia), Jamshed Masroor (Pakistan), He Dong (Kina), Walid al-Kubaisi (Irak) og Maryam Azimi (Afghanistan) og en analyse av deres vei inn i den norske litterære offentlighten.
Konklusjoner om omfanget av litteraturen
Oppgaven konkluderer med at innvandrere hadde publisert skjønnlitteratur i perioden - fra enkeltstående utgivelser fra noen få forfattere på den første delen av 1980-tallet til mer profesjonelle forfattere med flere utgivelser i perioden før 2002. Frem til 1993 ble det registrert få bøker, men mange kortere bidrag i antologier og tidsskrifter. Antall bokutgivelser økte jevnt inntil den flatet seg ut i siste fase. Gjennom hele perioden skjedde det en forflering av nasjonaliteter og en forflering av språk. Uansett var forfatterne underrepresentert i forhold til den andelen de utgjorde av befolkningen. Bokutgivelsene stod heller ikke i forhold til den andelen som de forskjellige nasjonalitetene utgjorde av den totale innvandrerbefolkningen. Enkelte nasjonaliteter var ikke representert i bokutgivelsene.
Konklusjoner om hvordan det litterære kretsløpet fungerte i forhold til denne gruppe forfattere
I oppgaven blir det fokusert på det hinderløpet forfattere måtte foreta for å få publisert sine bøker. Det største hinderet har vært språkproblemet. Å skrive skjønnlitteratur på et annet språk enn morsmålet, krever større språkkompetanse enn en mestring av dagligspråket. Tap av språk kunne også representere tap av kultur. Det kunne være vanskelig å frigjøre seg fra morsmålets litterære bilder og konvensjoner. Hinderet kunne oppleves enda større hvis forfatteren hadde et språk med et annet alfabet og eventuelt et tegnspråk. En litterær tradisjon som brøt med gjeldende vestlige skrivetradisjoner, kunne også utgjøre et hinder. Manglende kjennskap til et europeisk språk skapte færre muligheter til å kommunisere med forlag og økte muligheten for misforståelser og konflikter. Videre kunne manglende språk og manglende kulturkompetanse hos begge parter hindre kommunikasjon. Hos flyktninger kom språkproblemene i tillegg til helsemessige påkjenninger etter flukt og fengselsopphold. Tap av språk kunne da oppleves som tap av identitet. Lite kunnskap om selve publiseringsprosessen i Norge, kunne skape usikkerhet om: forlagenes profil, kontakten med forlaget og veien fra ubearbeidet manus til bokutgivelse. Et annet hinder dreide seg om motstridende syn på forfatterens rolle i samfunnet. En oppfatning av forfatteren som inspirert geni kunne komme i konflikt med tanken om å gå på forfatterkurs og lære å skrive. Hva slags temaer forfatterne skrev om, hadde også betydning. En del forfattere var rettet inn mot andre temaer enn det den norske offentligheten var opptatt av. De fleste som skrev, hadde behov for et litterært miljø. Det kunne vanke stor usikkerhet om hva som skulle til for å bli inkludert i eksisterende litterære miljøer. Kritikernes posisjoneringer kunne også representere hindringer for senere utgivelser. Forventninger om at forfatteren skulle være en slags reporter fra sitt hjemland eller egen etniske gruppe, kunne oppleves som en tematisk tvangstrøye.
Konklusjoner om overskridelser av hindringene
Noen klarte seg allikevel til tross for hindre. Det skyldtes både trekk ved personene selv, ved det norske samfunn og norsk politikk i de forskjellige fasene. Forfatterne innehadde forskjellige typer kapital på ulike tidspunkter. Utenom litterært talent kunne det dreie seg om personlige egenskaper, som sterk motivasjon og utholdenhet, kulturell kapital (utdanning m.m.) opparbeidet i hjemlandet eller opparbeidet i Norge. Det kunne dreie seg om sosial kapital (kontaktnett) eller politisk kapital ( politisk prestisje). Den siste kapitalen var ikke bare knyttet til den politiske verdenssituasjonen, men også hvilke temaer den norske offentligheten hadde som sitt fokus til ethvert tidspunkt, og hvilke diskurser som foregikk. Hvis forfatterens bakgrunn eller forfatterens tema korresponderte med gjeldende fokus, skapte det større muligheter for publisitet.
Norsk kulturpolitikk og Norsk kulturråds økonomiske støtteordning for prøveoversettelser i begynnelsen av 1990-tallet synes også å ha lagt til rette for en ny produksjonsordning som førte til at flere forfattere fikk utgitt bøker. Flere av disse bøkene var tospråklige. Når forlagene fikk dekket sine utvidede omkostninger ved språkbearbeidelsen, representerte disse bøkene en mindre økonomisk risiko. Forfatterne behersket norsk som dagligspråk, men ikke som litterært språk. Dette førte til et utstrakt samarbeid med enkelte norske forfattere, som fungerte som gjendiktere. På den måten synes det å ha blitt utviklet en ny spisskompetanse innen forlagene som senere kom flere forfattere til gode. Disse gjendikterne kan på samme måte som andre typer samarbeidspartnere, oppfattes som portåpnere til det litterære feltet.
Rundt 2002 kunne vi se at parallelt med at nye forfattere trengte denne starthjelpen, var det flere yngre forfattere med mye utdannelse og lang fartstid i Norge som synes å ha befestet sin stilling ved å utfordre autoriteter og bli nyskapende. | nor |