| dc.description.abstract | Det norske totalforsvarskonseptet har sin bakgrunn i forestillingen om total krig og behovet for å mobilisere samfunnets samlede ressurser for å understøtte forsvarsinnsatsen og beskytte befolkningen og samfunnet mot krigens ødeleggelser. Innenfor denne generelle rammen har konseptet blitt fortolket på ulike måter av ulike aktører, og i løpet av den kalde krigen gjennomgikk konseptet også en del justeringer.
Utviklingen av totalforsvarskonseptet og totalforsvaret har i liten grad vært underkastet systematisk forskning. Formålet med denne oppgaven har vært å utforske og analysere totalforsvaret i en periode da forestillingen om total krig fortsatt var en sentral faktor i den nasjonale beredskapsplanleggingen. Hovedproblemstillingen har vært å undersøke hva totalforsvaret var ved inngangen til 1955 og hvordan det utviklet seg i perioden 1955 1970.
Ved inngangen til 1955 var totalforsvaret et relativt løst sammenbundet system av ulike beredskapssektorer. Aktørene var imidlertid uenige om hva totalforsvaret bestod av. Jeg har valgt å plassere seks sektorer inn under totalforsvaret, én militær og fem sivile: Sivilforsvaret, det økonomiske forsvar, informasjonstjenesten, helseberedskapen og den administrative beredskapen. I perioden 1955 1970 økte totalforsvaret i omfang og oppgaver. En rekke nye ledd ble opprettet, og betydelige strukturendringer gjennomført. I 1970 var totalforsvaret bedre organisert enn ved inngangen til perioden. Likevel var utviklingen mer preget av fragmentering og samarbeidsutfordringer enn av helhetstenkning og samkjøring. Fragmenteringen foregikk på to plan: På overordnet nivå gikk den militære og sivile delen av totalforsvaret i utakt. Innenfor de sivile sektorene gikk særinteresser ofte foran hensynet til totalforsvaret som helhet. Ulike organisatoriske prosesser hemmet reformarbeidet og bidro til å forsterke fragmenteringen og samarbeidsproblemene.
For å systematisere og tydeliggjøre totalforsvarets tunge og kompliserte utviklingsprosess, har jeg valg å se utviklingen i lys av tre spørsmål: I hvor stor grad ble utviklingen av totalforsvaret preget av at aktørene handlet ut fra rasjonelle motiver med klart definerte mål? I hvor stor utstrekning ble den kjennetegnet av ulike organisatoriske forhold, som sektorinteresser, rutiner, standardprosedyrer og treghet? I hvor stor grad ble den preget av enkeltindivider og av politisk eller byråkratisk maktkamp? Hovedinntrykket er at ulike organisatoriske og byråkratiske forhold kom til å sette et sterkt preg på utviklingen av totalforsvaret. Store, tungrodde organisasjoner, som Sivilforsvaret og Direktoratet for økonomisk forsvarsberedskap, arbeidet utfortrødent videre. Bare gradvis og med betydelige forsinkelser slo nye trusselvurderinger inn i iverksettingen av tiltak. Ubalansen mellom oppgaver og ressurser forble overveldende, men noen ansatser til å redusere ambisjonsnivået er knapt synlige. Slike tendenser vil kunne spores i mange store og komplekse organisasjoner. Det er likevel grunn til å hevde at tendensen var sterkere i den sivile beredskapsplanleggingen enn i den militære, hvor det rasjonelle perspektiv med basis i trusselvurderinger og alliansebehov trer tydeligere frem, i alle fall i denne perioden. | nor |