"Skadelig for samholdet blant det norske folk" : Oppgjøret med Fagopposisjonen av 1940

Abstract

Fagopposisjonen av 1940 var en opposisjon mot LOs ledelse som vokste frem i Oslo sommeren 1940. Den besto av fagorganiserte som avviste krigen med Tyskland, og som søkte å påvirke regjering og fagorganisasjon til å gripe de mulighetene som bød seg under tysk okkupasjon. Opposisjonen avviste det parlamentariske demokratiet, argumenterte ut fra et klasseperspektiv, og var dypt skeptisk til LOs og Arbeiderpartiets samarbeid med borgerlige krefter i 1940. Den sprang ut fra en revolusjonær strømning i arbeiderbevegelsen i mellomkrigstiden, og ønsket en regjering basert på det arbeidende folk. Det opposisjonelle samarbeidet ble til slutt splittet i spørsmålet om opposisjonen skulle samarbeide med Nasjonal Samling. Umiddelbart etter krigen var det lite som tydet på et ønske om oppgjør med Fagopposisjonen, men etter hvert som den politiske konflikten mellom arbeiderpartiene tiltok, ble fokus i større grad rettet mot opposisjonen. Behandlingen av den illojale opptreden fra 1940 markerte et ideologisk oppgjør med den revolusjonære strømningen i arbeiderbevegelsen, og rammet spesielt NKP hardt. Beslutningstakere i prosessen var sosialdemokratiske ledere som brukte oppgjøret både som en del av en disiplineringsprosess internt i DNA og LO, men også for å angripe NKPs popularitet både i politikken og fagbevegelsen. Oppgjøret kulminerte i to store oppgjør i mai 1946, ett i rettssalen og ett på LO-kongressen. Behandlingen av Fagopposisjonen symboliserte flere sentrale utviklingstrekk i etterkrigstiden, blant annet sentraliseringen av makten rundt den sosialdemokratiske ledelsen og nasjonaliseringen av arbeiderbevegelsen.