| dc.description.abstract | Den algirske frigjøringsbevegelsen FLN (1954-1956)
Etter Algeries frigjøring i 1962, ble landet styrt av FLN, Front de Libération Nationale, det eneste politiske partiet med makt frem til 1989. Partiets legitimitet som makthaver ble hentet fra den krigen som FLN hadde ført i sju og et halvt år for å oppnå selvstendighet for Algerie. I løpet av perioden mellom 1954 og 1956, utviklet FLN seg fra å være en liten militant utgruppe, til å bli en bred nasjonal motstandsbevegelse. Hovedproblemstillingen i denne oppgaven er spørsmålet om hvorfor denne bevegelsen kunne utvikle seg på denne måten i løpet av bare to år.
Før stiftelsen av FLN i 1954, eksisterte det flere algirske politiske bevegelser som var i opposisjon til kolonimakten. Disse grupperingene representerte forskjellige lag av befolkningen, og sto ideologisk sett langt fra hverandre. Noen baserte seg på en tradisjonell eller moderne reformert islam, andre var mer påvirket av vestlig ideologisk tankegods.
Alle de revolusjonære lederne i Algerie hadde vært aktive på den radikale siden av opposisjonen, men innflytelsen deres hadde vært beskjeden i perioden før 1954. Et av fellestrekkene de hadde, var den frustrasjonen de hadde over den manglende politiske fremgangen som de nasjonalistiske kreftene hadde oppnådd. De trodde ikke på fredelige midler i kampen for en uavhengig stat. Konklusjonen deres var at de måtte bruke vold for å tvinge kolonimakten ut og for å opprette et uavhengig Algerie. Voldelige opprør mot kolonimakten var ingen ny tanke, men det som er spesielt med frigjøringen av Algerie, var at det var nettopp denne strategien som førte til uavhengighet. I nabolandene, Tunisia og Marokko, var det ikke de voldelige bevegelsene som førte landene mot uavhengigheten, selv om det oppsto uroligheter i forbindelsen med frigjøringen i begge land.
Det var ALNs voldsbruk som gjorde FLN til en politisk aktør og satte Algeries frigjøring på den politiske dagsordenen. Det var kun i Aurès-fjellene, sørøst i Algerie, at kamphandlingene var særlig intense i på vinteren 1954/55, men usikkerheten ALN-enhetene brakte med seg andre steder i landet, gjorde at situasjonen ble mer og mer utålelig for de franske myndighetene. FLN definerte seg selv som den eneste legitime representanten for det algirske folk og ønsket enhver som ville kjempe for landets løsrivelse fra kolonimakten, velkommen inn i organisasjonen. FLN hadde ikke noe reelt politisk program utover dette. Organisasjonen la ingen begrensninger på rekrutteringen, så lenge de nyankomne forlot alle andre politiske grupperinger og gikk inn i FLN på individuell basis. På basis av denne rekrutteringspolitikken, klarte FLN å samle algirere fra alle politiske leire og å bli den dominerende politiske bevegelsen i Algerie. | nor |