Persona Non Grata : Med hjemmel i Grunnloven

Abstract

I 2014 skal det markeres at det er 200 år siden nasjonen Norge fikk sin Grunnlov. Viktige demokratiske prinsipper ble stadfestet blant annet etter mønster fra den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjonen. Norges Grunnlov av 1814 har både i samtid og ettertid blitt beskrevet som særdeles demokratisk og åpen. Til dette hører likevel et unntak. Etter at riksforsamlingen godkjente § 2 ble jøder, jesuitter og munkeordener, gjennom paragrafens siste passus, nektet adgang til riket. Med denne oppgaven har jeg hatt som mål å vise at forbudet mot jøder fra 1814 først og fremst ble innlemmet i Grunnloven som følge av enkelte sentrale embetsmenns avgjørende innsats ved Riksforsamlingen.Det var de intellektuelle representantene på Eidsvoll som gjorde forbudet gjeldende for forsamlingen, og derfor ble jødene gjennom Grunnlovens andre paragraf utestengt av Norge i 1814.

Det er Grunnlovens paradoks jeg har undersøkt; den diskrepans som finnes mellom det rasjonelle og det irrasjonelle, opplysningsidealene og levningene fra den strenge lutherske enhetskulturen. Jødeparagrafen er dette paradokset.