Nasjonalfølelse i klasserommet

Abstract

I 1900-1920 bar læreverkene preg av en historieskriving som dels skyldtes tradisjon, dels et nytt fokus på nasjonen etter unionsoppløsningen i 1905. Framstillingene dreide seg etter hvert fra å skildre det norske folk som bærere av selvstendighetsreisningen til et mer differensiert syn der både Kristian Fredrik og Karl Johan spilte en større rolle. Nytt i perioden var også kravene til en pedagogikk der elevene i større grad deltok i undervisningen. I perioden 1920-1935 skjedde endringer. For det første fulgte verkene nå rettskrivingsvedtakene fra 1917, og ble mer tilgjengelige for elevene enten de var brukere av riksmålet eller landsmålet. Skolebøkene som kom ut for første gang eller i nye utgaver i denne perioden, hadde en mer moderne og folkevennlig språkføring enn det gamle danskpregete skriftspråket. Verkene som ble godkjent til bruk i perioden 1920-1935, må alle ha lagt tilfredsstillende vekt på å forklare samfunnsfaglige emner. Dette var et krav som var nedfelt allerede i skoleloven fra 1896, men som ble mer synlig i bøkene etter første verdenskrig. Det er tydelig at didaktikken endrer seg fra å fortelle om grunnlovsarbeidet til også å gi kunnskaper om hva som var innholdet i selve grunnloven. Det blir i planene etter første verdenskrig lagt vekt på mellomfolkelig forståelse, og det førte til en dreining fra den patriotiske historieskrivingen til en mer realpolitisk framstillingsform. Etter 1945 ble det viktig å fokusere på demokratiske prinsipper og nordmennenes innsats under okkupasjonen, og et tema som 1814 fikk igjen en bredere plass i undervisningen. Læreverk gjenspeiler de holdningene og strømningene som til enhver tid finnes i et samfunn.