Et uventet nei? : LO og EU-saken på 1990-tallet og ledelsens historiske nederlag på LO-kongressen i 1994.

Abstract

Framstillinga tar for seg Landsorganisasjonens (LO) håndtering av spørsmålet om norsk medlemskap i Den europeiske union (EU). Bakgrunnen for at europaspørsmålet kom opp igjen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-åra blir skissert, via EØS og fram til Norge sa nei for andre gang i en folkeavstemning 28. november 1994. LO behandlet spørsmålet om hvordan man skulle anbefale medlemmene å stemme gjennom en ekstraordinær kongress to måneder tidligere. LO-kongressen endte med et knapt nei-vedtak. Dette skjedde til tross for at både LOs valgte ledelse og flertallet i LO-sekretariatet var tilhengere av norsk medlemskap, og det ble sett på som uventet. Det blir argumentert for at det hovedsakelig er tre forklaringer på hvorfor LO sa nei. 1. EØS-avtalen ble sett på som et selvstendig alternativ, og gjorde det lettere for folk i LO å si nei til fullt EU-medlemskap. 2. EU-motstanderne mobiliserte mer, argumenterte over flere temaer og traff flere enn tilhengerne. 3. Veksten i offentlig sektor, der blant andre flere kvinner ble yrkesaktive, førte til at spørsmål om offentlig sektor og velferdsstatens framtid ble et viktig argument i debatten.