Frelse, fortapelse og vennskap : Om de norske biskopenes politiske makt og maktutøvelse, ca. 1150–1250

Abstract

Denne oppgaven har hatt som mål å undersøke noe som har vært et forsømt emne i norsk historisk middelalderforskning: biskopene og deres maktutøvelse (ca. 1150–1250). Jeg gikk inn i oppgaven med spørsmål om hva som var grunnlaget for biskopenes makt, hvordan de utøvet makt og hvor de kan plasseres i forhold til den politiske kulturen, som historikere har studert gjennom å se på det verdslige aristokratiet. Inspirert av rettsantropologisk metode, har jeg forsøkt å søke bredere enn å se bare på institusjonell makt; biskopenes makt må sees i forhold til en helhet av politisk fremgangsmåte og politisk kultur i middelalderens Norge.

Oppgaven gjør det tydelig at det ikke kan være tjenelig å dele opp i én verdslig og én geistlig politisk kultur. Biskopene ser ut til å ha inngått i det samme politiske spillet som de verdslige aktørene, på samme måte. De var, i likhet med de verdslige aktørene, avhengige av å bygge opp et politisk nettverk gjennom gave/tjenesteutveksling, og i denne gaveutvekslingen ble makten som lå i embetet (makten til å legitimere kongsemner, makten til å bannlyse, religiøs autoritet, de økonomiske inntektene osv.) brukt side om side med nettverksmakten. Det ser ikke ut til å ha vært bispeembetet i seg selv som gjorde en biskop mektig, men hvilken personlig makt han kunne bygge opp. Embetet ga et gunstig utgangspunkt for å konkurrere politisk, men dét måtte biskopene gjøre etter de samme reglene og gjennom de samme mekanismene som alle andre.