Fra hobby til yrke : profesjonaliseringen av toppidretten 1971 - 1985

Abstract

Norges Idrettsforbund (NIF) og statens diskusjoner om profesjonaliseringen av toppidretten i årene mellom 1971 og 1985 er tema for denne oppgaven. Det er spesielt lagt vekt på hvilke argumenter, tiltak og vedtak som ble fattet.

Både Norges Idrettsforbund og statens synspunkter på profesjonaliseringsspørsmålet ble endret i tidsrommet 1971 til 1985. Begge aktører var skeptiske til en profesjonalisert toppidrett på begynnelsen av 1970-tallet. I NIF fantes det dog krefter (Proffkomiteen/idrettstyret) som ønsket å tillate profesjonell idrett, men forslaget ble nedstemt av idrettstinget i 1973. I en historisk sammenheng er denne avgjørelsen ikke overraskende. Som regel endret idrettstinget først regelverket etter at utviklingen hadde funnet sted. Representantene ville ha brutt med en historisk tradisjon hvis profesjonell idrett hadde blitt tillatt i NIF dette året.

I staten fantes det heller ingen progressive krefter som arbeidet for profesjonell idrett. Isteden ble idrettsaktivitet inkludert i det utvidede kulturbegrep. Dette var ny praksis, og kan betraktes som et brudd med den vanlige tilnærmingen til spørsmålet. I den første kulturmeldingen ble det advart det mot en utvikling der toppidretten fokuserte for mye på spesialisert og ensidig trening. I den andre meldingen var kritikken tonet ned, men heller ikke denne gang åpnet kulturmeldingen for spesialstøtte til de beste utøverne. Det betydde at staten ikke ville bidra til en situasjon der norsk toppidrett var delvis eller helt profesjonalisert. Dermed kan det konkluderes med at NIF og staten var forholdsvis samstemte i sin motstand mot en profesjonalisert toppidrett på begynnelsen av 1970-tallet.

I løpet av de neste årene ble holdningene gradvis endret i NIF. Dette førte til at avstanden mellom idrettsforbundets og statens holdninger økte. Holdningsendringen i NIF skyldtes i stor grad utviklingen i utlandet, men også en økende avstand mellom NIFs regelverk og situasjonen blant utøverne. Idrettsforbundet foretok den første regelendringen i 1978 da non-amatørvedtaket ble fattet. En non-amatør var en utøver som kunne tjene inntil et gitt beløp på idretten, men han/hun måtte fremdeles ha en annen hovedbeskjeftigelse. Etter at dette vedtaket var fattet ble det nedsatt komiteer og innført tiltak som skulle belyse og forbedre situasjonen blant utøverne. Dette kan tolkes som et tegn på at NIF la forholdene til rette for at toppidretten kunne bli profesjonalisert. En holdningsendring til profesjonaliseringsspørsmålet hadde dermed funnet sted.

I staten var det ikke tegn til tilsvarende holdningsendringer på begynnelsen av 1980-tallet. Da den tredje kulturmeldingen ble presentert i 1981 ble det advart mot utviklingen i toppidretten. Både den økende kommersialiseringen, bruk av dopingpreparater og helsemessige konsekvenser ble brukt som argumenter mot profesjonaliseringen. I ettertid fremstår den tredje kulturmeldingens synspunkter som konservative, og ikke i samsvar med de tendensene som var i ferd med å endre idretten. Dermed kan det konkluderes med at avstanden mellom idretten og staten var blitt større ved inngangen til 1980-årene. Meningsforskjellene kom tydeligere til uttrykk. Den fjerde kulturmeldingen, som ble presentert i 1983, skulle igjen føre idretten og staten nærmere hverandre. Meldingen var positiv til alternative inntektskilder, og overlot i større grad, enn den tredje meldingen, ansvaret for den videre utviklingen til idrettsorganisasjonen selv. Dette kan tolkes som et stilletiende samtykke til de endringene som var i ferd med å skje i toppidretten.