Norsk fagbevegelses solidaritetsarbeid i Zimbabwe, 1976-98

Abstract

Da norsk fagbevegelses engasjement i Zimbabwe ble etablert på slutten av 1970-tallet, var det et direkte resultat av kampen mot apartheid. Sør-Rhodesia var på dette tidspunktet styrt av en hvit mindretallsregjering sterkt influert av det sørafrikanske apartheidregimet. De første solidaritetsbevilgningene ble derfor gitt med hensikt å støtte de svartes frigjøringskamp.

Fagbevegelsens anti-apartheidarbeid var likevel ikke ensbetydende med støtte til enhver gruppe. Politiske og ideologiske vurderinger skulle nemlig få betydning for hvilke aktører som mottok solidaritetsbevilgninger. I Sør-Rhodesia besluttet norsk fagbevegelse å prioritere frigjøringsgruppen Patriotic Front (PF) fremfor biskop Abel Muzorewa og hans African National Council (ANC). Selv om fagbevegelsen offisielt ønsket å forholde seg nøytral, skyldtes avviket at biskop Muzorewa og settlerregimet innledet regjeringssamarbeid. For norsk fagbevegelse var det også av betydning at Robert Gabriel Mugabe, leder for frigjøringsgruppen Zimbabwe African National Union (ZANU) og en sentral figur i Patriotic Front, ble ansett som den internasjonale sosialismens mann.

Etter frigjøringen i 1980 anså norsk fagbevegelse bistand til Zimbabwe som den beste måten å styrke demokratiske krefter i det sørlige Afrika. Det innebar støtte til utviklingen av solide og demokratiske fagbevegelser. Som følge av denne målsettingen kom norsk fagbevegelse til å støtte sentralorganisasjonen Zimbabwe Congress of Trade Unions (ZCTU), samt forbundene Zimbabwe Amalgamated Railwaymen’s Union (ZARU), Associated Mineworkers Union of Zimbabwe (AMWZ) og Zimbabwe Leather Shoe and Allied Worker’s Union (ZLSAWU) både med enkeltbevilgninger og gjennom faglig prosjektsamarbeid.