Ruste opp for å ruste ned : striden rundt NATOs dobbeltvedtak i Norge i 1979

Abstract

12. desember 1979 vedtok NATOs forsvars- og utenriksministre å modernisere NATOs kjernefysiske kapasitet i Vest-Europa. Det innebar utplassering av 572 nye mellomdistanseraketter i fem NATO-land. I tillegg til modernisering skulle Sovjetunionen få tilbud om nedrustningsforhandlinger. Denne parallelle tilnærmingen har ført til at vedtaket er blitt kjent som dobbeltvedtaket.

Oppgaven tar for seg bakgrunnen for at det ble vurdert nødvendig å modernisere NATOs kjernefysiske våpen i Vest-Europa, prosessen med utarbeidelsen av planene internt i NATO, og den norske rollen i arbeidet. Hovedvekten av oppgaven er imidlertid lagt på striden rundt planene i Norge fra planene ble kjent utpå høsten i 1979 til vedtaket ble fattet.

Striden var kjennetegnet av sterk mobilisering, engasjement, følelser og atommotstand. Regjeringen mottok kritikk for håndteringen av saken. Regjeringspartiet møtte enorm motstand mot planene i eget parti, en motstand som ikke fulgte tradisjonelle skillelinjer i sikkerhetspolitske spørsmål. Motstanden mot planene var sterk i Norge, og bidro til at norske myndigheter vektla forhandlingselementet. Norske myndigheters endelige standpunkt, støtte til planene, så ut til å følge tradisjonell norsk sikkerhetspolitisk tilnærming til NATO.