Abstract
Oppgaven analyserer norsk valutakurspolitikk fra Richard Nixons suspensjon av det internasjonale valutakurssamarbeidet i 1971 til hendelsene i etterkant av den store norske devalueringen i 1986. Det beskrives hvordan norske myndigheter manøvrerte i møte med sammenbruddet i etterkrigstidens fastkurssystem i årene 1971-1973. Som en del av dette redegjøres det for bakgrunnen for den norske tilknytningen til EFs kurssamarbeid. Sentralt i analysen står det norske embetsverkets avveininger mellom utenrikspolitiske og økonomisk-politiske hensyn i kurspolitikken, herunder det noe assymetriske forholdet mellom hensynet til fast kurs og kronen som et indrepolitisk virkemiddel. Endringen i fremgangsmåten ved kursavgjørelser i perioden blir også behandlet. Til slutt redegjøres det for omleggingen av kurspolitikken i 1986.