Generalstaben og de revolusjonære : revolusjonsfrykt i Generalstaben under radikaliseringen av den norske arbeiderbevegelsen i perioden 1917-1921

Abstract

Årene frem mot første verdenskrig vokste det frem en radikal opposisjon til den reformistiske ledelsen i Det norske arbeiderpartiet. Denne ”nye retningen” i partiet førte en revolusjonær retorikk mot den bestående samfunnsordningen og den militære institusjonen. Påsken 1918 vant opposisjonen oppslutning under landsmøtet, og tok over ledelsen i partiet. På kontinentet illustrerte revolusjonen i Russland og borgerkrigen i Finland hva som kunne skje dersom arbeiderbevegelsen gjorde alvor av revolusjonsretorikken.

Forsvarets tradisjonelle rolle har vært å beskytte landets integritet og selvstendighet mot ytre fiender, mens politiet har hatt ansvar for indre ro og orden. Mot slutten av første verdenskrig tok imidlertid Generalstaben, det militære sjefsorganet for planlegging og ledelse av Hæren, på eget initiativ en større rolle i indre sikkerhetspolitiske vurderinger med direkte referanse til den revolusjonære arbeiderbevegelsen.

Det fremgår av fremstillingen at det vokste frem revolusjonsfrykt i Generalstaben i verdenskrigens siste fase. Frykten oppstod og ble opprettholdt på bakgrunn av mangelfull og tidvis uriktig informasjon om en potensiell trussel i et sosialt og politisk polarisert klima. Fremstillingen drøfter objektet for revolusjonsfrykten i Generalstaben, og peker på sentrale konsekvenser som følge av denne.