| dc.description.abstract | Oppgaven handler om Jon Alfred Mjøen (1860-1939) og Herman Lundborgs (1868-1943) rasehygieniske ideer, mellom 1900 og 1935. Rasehygienen var en relativ fersk ideologi under Mjøen og Lundborgs studieår på slutten av 1800-tallet, som oppsto i kjølvannet av en gryende velferdsstat og i brytningen mellom et agrart og industrielt samfunn.
Rasehygienen var en av de mest slagferdige og populære ideologier i tiden etter århundreskiftet. Den tok for seg problemer knyttet til forskjellige typer befolkningsspørsmål, og bygde særlig på evolusjonsteori, fysisk antropologi og biologi. Man levde i en tid der mange tok rasistiske stereotypier for gitt, men vitenskapsmenn generelt, og rasehygienikere spesielt, vitenskapeliggjorde raseorientert tenkning.
Både Lundborg og Mjøen hadde som målsetting å opplyse allmennheten om degenerasjonsfaren. Det var med andre ord et populærvitenskapelig prosjekt de var i gang med og industrialismen, med dens konsekvenser, var en av de største truslene mot rent arvestoff, men raseblanding, desentralisering, troen på en nordisk herrerase og antisemittisme var ideer Mjøen og Lundborg delte. Begge kan kalles henholdsvis Norges og Sveriges mest aktive popularisatorer for den rasehygieniske tanke.
I 1914 utga Mjøen sitt hovedverk Racehygiene, som var startskuddet for massiv kritikk og debatt. Boken ble regelrett slaktet av enkelte arvelighetsforskere ved universitetet i Kristiania og den skarpe og hissige tonen i debatten har dette vært et av utgangspunktene for oppgaven. Lundborg som var like ekstrem i sitt raseorienterte idégrunnlag, ble vel mottatt av de samme som kritiserte Mjøen. Dette grunnet i at kritikken i stor grad hadde andre enn vitenskapelige motiver. Mjøen fikk imidlertid større gjennomslag for sine ideer i utlandet enn her hjemme, og han var en pådriver i samkjøringen av internasjonal virksomhet. Han var medlem av den internasjonale komiteen for rasehygiene, og den internasjonale organisasjonen for rasehygiene, som møttes en rekke ganger fra 1912 og utover på trettitallet. Mjøen hadde laget et sosial-politisk program for anvendt racehygiene også kalt det Det norske program for rasehygiene som ble lagt til grunn for den internasjonale bevegelsen. I tillegg holdt han en mengde foredrag både på tyske og amerikanske universitet og hadde et tett samarbeid med flere kjente rasehygienikere. Alfred Ploetz, Hans F.K. Günther og Charles Davenport for å nevne et par. I 1920 startet Mjøen tidsskriftet Den Nordiske Race som var en samleplass for den rasehygieniske tanke i Norden. Med seg hadde han imidlertid arvelighetsforskere og rasehygienikere fra hele verden.
Hvis Mjøen var så populær i utlandet hvorfor ble han da karakterisert som en dilettant her hjemme? Han hadde før 1914 vært en aktiv foredragsholder også i utlandet, og dette ville arvelighetsforskerne Otto Lous Mohr og Kristine Bonnevie sette en stopper for. I tillegg var Mjøen en kjent person i Venstre-kretser og det kunne også tenkes at han ville få politisk gjennomslag for sine ideer. I tillegg hadde ikke Mjøen den riktige utdannelsen. I Mohrs øyne var rasehygienen en medisinsk disiplin, og Mjøen var utdannet kjemiker. Hvorfor påvirket ikke den hjemlige kritikken Mjøens internasjonale stilling? For det første hadde man ikke internasjonalt en så snever definisjon av rasehygienen. Lundborg, som selv var medisiner og i kraft av dette ble ansett som vitenskapsmann i motsetning til Mjøen, nektet å begrense rasehygienen til dette. Lundborg og Mjøen holdt også god kontakt gjennom mange år og utvekslet ideer, som Mjeøn også gjorde med andre internasjonale rasehygienikere. Lundborg møtte aldri den samme kritikken som Mjøen, verken i hjemlandet, eller fra nabolandet, og det tyder på at det var noe spesielt med Mjøen som forårsaket den krasse kritiken. | nor |