| dc.description.abstract | Fra tidligere litteratur vet vi at Norge på begynnelsen av 1900-tallet ble involvert i en langvarig konflikt med Storbritannia om retten til å fiske langs den nordnorske kysten. Konflikten var foranlediget av at norske oppsynsmyndigheter gikk til aksjon overfor britiske trålere som fisket innenfor det norsk sedvane hevdet var norsk sjøterritorium. Konflikten ble ikke endelig løst før i 1951, da den internasjonale domstolen i Haag ga den norske stat rett på alle punkter, og Storbritannia måtte innse at slaget var tapt.
Denne oppgaven vil ta for seg de internasjonale fiskerikonfliktene Norge var involvert i fra midten av det 19. århundret og frem til 1913. Spesielt diskuteres konfliktene mellom Norge og Storbritannia. I 1868 ble Norge for første gang involvert i en fiskerikonflikt. Motparten var Frankrike, og konflikten ble utløst ved norske oppsynsmyndigheters bortvisning av et fransk fartøy i Lofoten. Dette fikk diplomatisk etterspill, og er tatt med i oppgaven som en del av bakgrunnen for de senere konfliktene med Storbritannia. Konflikten med Storbritannia, som begynte i 1907 og fant sin endelige løsning i 1951, ble midlertidig løst i 1913, som er satt som sluttpunkt for oppgaven. Det året kom den norske og den britiske regjeringen til en uoffisiell, muntlig avtale om at Norge skulle ignorere britiske skip i det omstridte sjøbeltet mellom tre og fire kvartmil fra grunnlinjen mot at britiske skip skulle holdes unna Vestfjorden og Varangerfjorden. Etter 1913 kom det til en lengre pause i konflikten, da den britiske tråleraktiviteten langs norskekysten opphørte på grunn av verdenskrigen.
Hovedspørsmålet i denne oppgaven er enkelt: hva var årsakene til fiskerikonfliktene mellom Norge og Storbritannia? I denne forbindelse er det nærliggende å se på sider ved ressursgrunnlaget for de to lands fiskerier. Var det sider av de tilgjengelige fiskeressurser som førte til at Norge og Storbritannia kom i konflikt med hverandre? Dernest er det interessant å se på betydningen av teknologi for utnyttelsen av disse ressursene. Finnes det elementer av motstand mot ny teknologi i fiskerikonflikten? Hadde en av partene tilgang på mer avansert teknologi enn den andre? På det politiske plan er det relevant å diskutere lovgivning, og reguleringer innenfor fiskeriene. Fantes det reguleringer på området? Var eventuelle reguleringer entydige, eller var det muligheter for ulik tolkning? Hadde dette i så fall noe å si for konfliktens gang? Sist men ikke minst vil det være interessant å se på den sosio-økonomiske strukturen i henholdsvis Storbritannia og Norge. Kan sider ved samfunnsstrukturen forklare hvorfor fiskerikonflikter oppsto mellom Norge og Storbritannia og for hvordan de ble løst?
Jeg vil videre ta for meg argumentasjonen som ble brukt i løpet av konfliktens gang. Hvordan samsvarte argumentasjonen og det vi mener var årsakene til konfliktene? Ble det brukt annen argumentasjon enn de underliggende årsakene? Hvilke argumenter ble brukt, og hvem gjorde nytte av hvilke argumenter? Hva var i så fall årsaken til det? Perioden oppgaven behandler var preget av fremveksten av organiserte ekspertgrupper på en rekke felt, og en vitenskapeliggjøring av fiskerinæringen var under utvikling. Brukte noen av aktørene eksperter for å underbygge sine argumenter? Hvilke eksperter var eventuelt dette, hva bestod deres ekspertise av, og ble den anvendt? Dette er sentrale temaer for drøftingen i oppgaven.
En viktig årsak var ressursmangel på de britiske fiskernes hjembanker som ga foranledning til at britiske fiskere oppsøkte nye fangstplasser. Disse plassene fant britiske fiskere blant annet i Barentshavet og utenfor norskekysten hvor det snart kom til konflikt med norske fiskere. Endringene i ressursgrunnlaget var en hovedårsak til konfliktene, og forklarer hvorfor britiske fiskere støtte sammen med norske fiskere i utgangspunktet.
At en forklaring på konfliktene må referere til den forverringen av ressursgrunnlaget for det britiske fisket som fant sted, synes klart. Denne forklaringen har imidlertid begrenset nytte. Ressursgrunnlaget var en viktig bakgrunn for konfliktene, men blir for generell som årsak. De avtagende fiskeressursene gir imidlertid ikke alene en forklaring på hvorfor konfliktene oppsto i akkurat det tidsrommet de gjorde.
For å forklare konfliktene er det nødvendig å inkludere teknologiske aspekter. Vi har sett at britiske fiskere brukte en mer avansert fiskeriteknologi, med havgående dampskip og trål, enn norske fiskere. Denne ubalansen var en viktig årsak til at britiske og norske fiskere kom på kollisjonskurs, og ble mer markert i løpet av perioden. Innen de nordnorske fiskeriene var det med få unntak et utbredt kystfiske ved hjelp av enkel og rimelig teknologi. Den overlegne teknologien britiske fiskere hadde tilgang til gjorde det mulig å søke fjerne farvann og var en vesentlig faktor i de britiske fiskernes løsning av sitt ressursproblem.
Fiskerikonfliktene utspant seg på bakgrunn av svært ulike sosio-økonomiske forhold. I de britiske fiskeriene var redskap og fartøy ofte eid av kapitalsterke redere, og mannskapet var lønnsarbeidere. I Norge var fiskeriene i stor grad en del av et kombinasjonsbruk, noe som sjelden ga stor økonomisk gevinst. Fisket var vesentlig for å overleve økonomisk, det var derfor nødvendig at prisen for å delta var overkommelig. De britiske fartøyene forårsaket ofte redskapstap for de norske fiskerne, noe som truet deres deltagelse i fiskeriene. Britenes teknologiske forsprang og konkurransen fra de britiske trålerne fikk en truende effekt på det norske kystfisket som var basert på enkle, rimelige redskaper. Uten mulighet til å delta i sesongfisket ville dette påvirke fiskerbøndenes eksistensgrunnlag, og hele den sosio-økonomiske strukturen var truet. De sosio-økonomiske forholdene dannet grunnlag for ulike politiske rammer rundt konfliktene i de to landene. I Norge var politisk makt basert på lokale, svært ulike miljøer, og kystbefolkningens stemmer hadde stor innflytelse på de sentrale beslutningstakere. Som vi har sett var de norske fiskerne politisk sterke, og fikk gehør for sine initiativ, og den norske regjeringen så seg derfor nødt til å ta opp kystfiskernes sak overfor Storbritannia. Dette var også som vi har sett en avgjørende årsak til at den norske regjeringen gikk så hardt ut overfor den britiske regjeringen. Det var helt klart at hele samfunnsstrukturen nordpå var avhengig av at tilgangen til fiskeressursene langs norskekysten ble bevart for norske fiskere. Derfor gikk den norske regjeringen inn for å beskytte kystbefolkningens interesser over Storbritannia, noe som gjorde konflikten ble langvarig.
Politiske forhold bidro også til dette. Mangelen på internasjonale rettsnormer og også det norske lovverket i forhold til grensetrekking åpnet for at dette kunne tolkes ulikt, noe det i løpet av konfliktens gang også ble. Denne muligheten for å tolke reguleringene på forskjellig vis, ga britiske fiskere anledning til å fortsette å fiske i norsk territorialfarvann. Ved eventuelle problemer med norske håndhevende myndigheter var det mulig å hevde at de befant seg i omstridt farvann, noe norske myndigheter i mangel på fastsatte grenser kunne få vanskeligheter med å motbevise. Et viktig poeng her er at grenser og utnyttelse av naturressurser utover det nasjonale, i perioden ble gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet. Vi har sett at det var økende aktivitet og interesse omkring lovgivning og reguleringer.
Som vi har sett forklarer endringer i ressursgrunnlaget, teknologiske endringer, uklarheter i forhold til reguleringer og viktigheten av den sosio-økonomiske strukturen, i stor grad hvorfor det oppsto fiskerikonflikter mellom Norge og Storbritannia.
Det er nærliggende i denne sammenheng å fremheve Lord Roberts -saken som utløsende årsak til den langvarige diplomatiske konflikten mellom Norge og Storbritannia. Saken var forårsaket av de nevnte underliggende årsakene, men i saksgangen kom hovedsakelig den juridiske siden av konflikten frem.
Det var en hensikt i denne oppgaven å granske en eventuell bruk av ny viten som argument i denne oppgaven. Kildematerialet har hovedsakelig gitt meg informasjon om hvordan den norske regjeringen brukte vitenskapelig kunnskap. Den norske regjeringen gjorde bruk av eksperter innen både havforskning og juss. Innenfor havforskningen besto rådene fra eksperten Johan Hjort i å unngå konflikt med Storbritannia, da det omstridte sjøbeltet ikke var av vesentlig betydning for det norske kystfisket. Nøyaktig hva han baserte dette på har imidlertid ikke kildematerialet ikke gitt klart svar på. Juristen Arnold Ræstads råd gikk ut på det samme, men heller ikke her er det mulig å gi et entydig svar på om han mente det norske synet var juridisk svakt. Ingen av disse rådene ble imidlertid fulgt, den norske regjeringen sto hardt på sitt overfor Storbritannia.
Således kan vi konkludere at den norske regjering ikke gjorde bruk av vitenskapelige argumenter overfor Storbritannias regjering. Vi kan spekulere over om dette var fordi de vitenskapelige argumentene som ble presentert ikke underbygget den norske regjeringens krav overfor Storbritannia. Imidlertid ble havforskeren og fiskeridirektør Johan Hjort, og tilhenger av en kompromisslinje overfor britene, gitt myndighet til å forhandle frem en avtale med sin britiske kollega etter at den britiske regjeringen hadde satt hardt mot hardt. Det er sannsynlig at han fikk denne forhandlingsrollen fordi han var fiskeridirektør, og dermed kjente forholdene i de norske fiskeriene, men hvorvidt han ble brukt i denne rollen i kraft av sin ekspertise på området havforskning synes uklart. Kildematerialet gir ikke noe svar på dette spørsmålet, men det ser ikke ut som om hans vitenskapelige ekspertise var avgjørende. Vi ser her at eksperter innenfor havforskning og juss ble hentet inn for å gi råd, men deres syn ble ikke i stor grad tatt med i argumentasjonen overfor Storbritannia. | nor |