"Mand af Mand gaaer før Qvinde af Mand" : farbrorretten og odelsjenter på slutten av 1700-tallet og frem til Odelsloven av 1821

Abstract

På Eidsvoll i 1814 kom det flere klager på den uklare odelsrekkefølgen i Norge. Uklarhet i den tidligere odelsretten, slik den var utarbeidet i Christian den V s Norske Lov og flere forordninger utover på 1700-tallet, hadde åpnet for farbrors mulighet til å løse ut siste besitters datter. Ved utarbeidelsen av en ny odelslov i 1821 ble denne farbrorretten et viktig punkt, og det resulterte blant annet i en bestemmelse i paragraf 3 som ga avkom av siste besitter bedre odelsrett enn deres farbror. Dette skulle gjelde for begge kjønn. Det kan anslås at i underkant av 20 prosent av eiendomsoverdragelser gikk til datter og svigersønn, og at potensialet for en del rettssaker som omhandlet problemet ville være å finne i rettssystemet.

Denne oppgaven har kartlagt kvinners rett til odel på 1700-tallet. Det er også kartlagt hvor mange farbrorrettssaker som ble anket inn til den høyeste innlandske rettsinstans i Norge, overhoffretten, i perioden 1770-1799, og hvordan disse sakene ble behandlet i denne instansen. Jeg har også gått inn på den debatten som var omkring odelsretten på slutten av 1700-tallet og hva juristene mente var den riktige fortolkningen av odels- og åsetesretten med blikk på farbrorretten.

Oppgaven viser at farbrorrettssakene ikke var utbredt på dette nivået, og at de sakene som kom dit ble dømt i samsvar med loven. Farbrorretten hadde sitt utgangspunkt i en feiltolkning av loven, men de juristene som dømte på slutten av 1700-tallet ser ikke ut til å ha vært påvirket av denne. Siden farbrorretten ikke grunnets en uklar lovgivning, kan det også konkluderes med at paragraf 3 i Odelsloven av 1821 ikke ga kvinner en bedre rett enn de hadde hatt tidligere.