Reform, intervensjon, normalisering : norske reaksjoner på dramaet i Tsjekkoslovakia 1968

Abstract

Det avbrutte reformforsøket i Tsjekkoslovakia 1968, står for ettertiden som en av de mest dramatiske episodene i den kalde krigen. 1960-tallet hadde vært preget av avspenning og tilnærming mellom blokkene. Reformene i Tsjekkoslovakia ble i noen grad tolket som et resultat av denne politikken. Begrepet Den kalde krigen ble allerede da brukt i fortid. Etter intervensjonen ble det således spekulert i hvorvidt innmarsjen ville bety en tilbakevenden til den kalde krig.

Til tross for at avhandlingen tar for seg norsk opinion, har jeg valgt å beholde en nærhet til de samme hendelsene som avisredaksjonene og politiske aktører observerte og kommenterte. Håpet er at norske meninger og resonnementer forstås på en annen, mer genuin måte enn hva man ville gjøre ved å bare forholde seg til norsk samfunnsmessig kontekst, eller gjennom komparasjon med andre internasjonale kriser der ventelig de samme fronter kunne dukke opp. I likhet med den samtidige debatten, berører avhandlingen de fleste av de temaer som på slutten av 1960-tallet ble knyttet opp mot det såkalte Øst/Vest-problemet i internasjonal politikk. Avhandlingen har således, ved å ta utgangspunkt i en konkret situasjon og se hvordan bredden av temaer innen internasjonal politikk manifesterte seg i debatten rundt denne spesielle hendelsen, form av en induktiv tilnærming til periodens politiske historie..

I avhandlingen undersøkes hvilke syn man hadde på hendelsene i ulike politiske leire i Norge. Det har vist seg at man i norsk opinion hadde en relativt enhetlig forståelse av de konkrete hendelsene, men tilla dem ulik betydning for norsk og vestlig politikk og sikkerhet. Videre avdekker kommentarene til den løpende utviklingen ulik grunnleggende forståelse av dramaets aktører. Synet på invasjonsmaktene gjenspeiles i forståelsen av selve invasjonen. Den ble av noen sett på som en ondsinnet handling utført av onde regimer. Andre fremstilte den som en tragisk missforståelse utført av velmenende gode krefter, som hadde latt seg lokke til å ta etter de vestlige imperialistiske regimenes ambisjoner i internasjonal politikk. Et tredje syn unngikk å felle noen moralsk dom over supermaktene, men beskrev intervensjonen som et tillitsbrudd mellom allierte. Disse hevdet dermed en legitimitetstankegang.

Om synet på Sovjetunionen var forholdsvis statisk i alle deler av norsk opinion , ble det tsjekkoslovakiske reformregimet gjenstand for ulike analyser som til dels også utviklet seg gjennom perioden. Alle var noe avventende i månedene etter Alexander Dubèeks maktovertagelse i januar 1968. Etter at regimets reformplaner ble konkretisert i mars/april, var imidlertid den norske støtten sterk og unison. Deler av norsk opinion opprettholdt denne tilliten gjennom hele perioden, selv etter at det ble klart at sovjetiske styrker ville bli permanent stasjonert i landet og massive demonstrasjoner mot normaliseringen ble slått ned med hard hånd av det tsjekkoslovakiske regimet. I andre deler av den norske opinionen synes støtten til Dubèek hovedsaklig å ha variert med samarbeidsklimaet mellom Praha og Kreml. Mens man i tradisjonelt sovjetvennlige miljøer støttet Dubèek så lenge relasjonene østover gode, så man lengst til høyre på en åpen konfliktlinje mellom de to som en sikkerhet for at Praha-ledelsens reformvillighet var genuin.

Norsk opinions syn på egen og vestlig sikkerhet varierte i forholdsvis tradisjonelle politiske mønstre. Høyresiden fryktet sovjetisk ekspansjonisme og ønsket opprustning. Venstresiden fryktet opprustning da den kunne virke provoserende på våre ikke-allierte naboer (Finland såvel som Sovjetunionen), og ønsket fornyede avspenningsbestrebelser. En stor gruppering i sentrum, som blant annet inkluderte utenriksledelsen i den borgerlige regjeringen, mente en balanse var nødvendig, og forsvarte både en moderat oppgradering av forsvaret og videre avspenningspolitikk.