Forfedre og hekseri - Gud og helvete: : zuluenes forhold til europeerne før 1879 - med fokus på de norske misjonærene

Abstract

Oppgaven handler om hvordan zuluene i Sør-Afrika forholdt seg til europeerne før 1879. I hovedsak er oppgaven basert på norske misjonskilder fra 1845 til 1879.

Misjonsprosjektet gikk elendig i periode før 1879 og godt under 300 zuluer konverterte i løpet av 35 år. Zuluenes negative holdning til misjonen var forbundet med zuluenes religion – en tradisjonalistisk forfedretro Denne religionen innebar at forfedrene kunne straffe etterkommerne om de brøt tradisjonene. Blant annet derfor fryktet zuluene endring.

På den ene siden kan kongen og høvdingene som øverste religiøse ledere ha hatt et religiøst ansvar for å bevare tradisjonene – og dermed avvise den nye religionen. Samtidig virker det som om zulufolket kan ha presset de kongelige til å føre en strengere og mer tradisjonalistisk politikk overfor misjonærene og kristendommen, enn det de selv ønsket. Dette hadde å gjøre med at zulusamfunnet var et kollektiv hvor folk, høvdinger, konge og forfedre var gjensidig avhengig av hverandre for å eksistere. Hvis noen brøt med forfedrenes tradisjoner kunne det gå utover alle. ”Alle” prøvde derfor å stoppe ”alle” fra å bli kristne.

Selv om flesteparten av zuluene kan ha unngått kontakt med misjonærene, ser det ut til at misjonærene og europeerne ble forbundet med sterke spirituelle krefter. Kanskje kan zuluene den første tiden ha oppfattet europeerne som sine egne forfedre. At zuluene knyttet europeerne til spirituelle krefter kan oppfattes som en grunnleggende årsak til at zuluene tillot europeerne og misjonærene å oppholde seg i landet før 1879, og det kan forklare noe av den interessen og fascinasjonen europeerne også ble møtte med.

Dette synet på europeerne kan også forklare hvordan zuluene synes å ha tatt hensyn til, og kanskje trodd på, misjonærenes budskap. Selv om zuluene kunne si at europeernes levemåte var bedre enn deres egen, turte de ikke endre sin levemåte av frykt for forfedrene. Imidlertid hadde man et problem hvis man samtidig trodde på forfedrene og Gud. For da kunne man både straffes med av forfedre, hekser, Gud og Helvete. De som både trodde på forfedrene og på misjonærenes budskap, hadde dermed et problem fordi de uunngåelig var utsatt for spirituelle farer – både farene ved å bryte med forfedrenes tradisjoner og farene ved å bryte Guds ord. Troen på begge de spirituelle sfærene, gjorde menneskene utrygge

Imidlertid er det så smått også tegn på en begynnende sammenblanding av religionene i denne perioden.

Generelt kan framstillingen leses som et forsvar for en kulturrelativistisk tilnærming til historiefaget, og dessuten en kritikk av en materialistisk og maktpolitisk sentrert historieskriving.