Den indre kjerne : europaekspertene i Utenriksdepartementet i perioden 1960-1963

Abstract

Sammendrag:

I tre omganger, 1960–63, 1966–67 og 1970–72, var tautrekkingen om Norges forhold til EEC/EF oppe til intens debatt. Debattene trakk med seg alle lag av samfunnet. Norge hadde lenge forholdt seg avventende til de seks medlemslandene i EEC sine integrasjonsbestrebelser. Storbritannia søkte i juli 1961 egenhendig, kun litt over et år etter opprettelsen av EFTA - som Norge var en del av - om medlemskap i EEC. Søknaden kom som et sjokk på norske myndigheter – for første gang måtte Regjering og Storting vurdere hvilken tilknytning Norge skulle ha til Fellesskapet. Norges første søknad om medlemskap i EEC, våren 1962, var et resultat av en dyptgripende revurdering av forholdet til Vest-Europa. Utenom en liten sirkel innen administrasjonen som jobbet med norsk Europapolitikk, var de fleste politikere, partier og, i enda større grad, velgere ganske uforberedt på det valget de nå stod overfor.

Europaekspertene var den kretsen av embetsmenn i UD som jobbet tettest på Fellesmarkedssaken mellom 1960-1963. Oppgaven er en case-study av denne indre kjernen som nettverk. Ved å kombinere klassisk diplomatihistorie og statsvitenskapelig og sosiologisk teori om nettverk, kommunikasjon, institusjoner og makt undersøker oppgaven to hypoteser:

I) Gjorde Europaekspertenes posisjon i UD, spesielle kompetanse og kontaktflate, og nøkkelrolle i møtet mellom Fellesskapet og Norge at de dannet seg en unik og egen forståelse av hva de mente var den beste Europapolitikken for Norge?

II) Gav den nye situasjonen som oppstod med den britiske søknaden, der kunnskapen og handlingsviljen blant beslutningstakerne var lav, den internasjonale situasjonen var uklar og tiden knapp, Europaekspertene en unik mulighet til å utforme politikk, gjennom utøvelse av administrativ makt?

Summary:

In three turns, 1960-63, 1966-67 and 1970-72, Norway intensely debated their relationship with the EEC/EC. Every part of Norwegian society participated in these processes. For a long time Norway had remained aloof to the Continental endeavour to integrate. When Great Britain singlehandedly applied for membership in the EEC, little more than a year after the creation of EFTA – of which Norway was a member – the Norwegian government was shocked. For the first time the government and parliament had to seriously consider what their future relationship to the EEC would be. The first Norwegian application for membership in the EEC, the spring of 1962, was the result of a thoroughgoing re-evaluation of this relationship. Save a small circle of diplomats and bureaucrats, working with Norway’s policy towards Europe, most politicians, parties and, even more so, electorates were quite unprepared to make this decision.

The experts in European-relations were a small circle of bureaucrats in the Foreign Ministry. They worked solely with the relationship between Norway and The Six during the three years from 1960 to 1963. This thesis is a case-study of this inner core of bureaucrats in the Foreign Ministry as a network. By combining classical empirical methods and theories from sociology and political science on networks, communication, institutions and power it investigates two hypotheses:

I) The experts in European relations had a unique position in the Foreign Ministry, special competence and connections and held a key-position between the European Communities and Norway. Did they, therefore, develop a unique understanding of what they thought to be the best Norwegian policy towards the EEC?

II) Did the fundamentally new situation that arose with the British application, the authorities’ lack of knowledge and will to act, and the dazed international situation and shortage of time, uniquely enable the experts in European relations to influence political decision-making through administrative means?