Abstract
Rammeverket for denne oppgaven er en analyse av et utvalg polske historikeres forståelse av Józef Piłsudski. Oppgaven vil sentrere seg rundt historikere som har skrevet om dette temaet etter fallet av kommunismen i 1989. Dette er blitt gjort for å unngå sensuren som rådet under kommunismen i forhold til Piłsudskis liv og virke. Oppgavens sammenbindende element er maikuppet som fant sted i 1926. Dette kuppet sikret Piłsudski og hans støttespillere, piłsudskistene, tilnærmet full makt i Polen fram til utbruddet av andre verdenskrig.
I oppgaven har jeg forsøkt å vise at det i debatten omkring Piłsudski, sett i lys av maikuppet, er en splittelse i den historiografiske debatten. Grovt forenklet er det særlig to grupper som peker seg ut. Den ene gruppen er de som i sitt forfatterskap har fokusert på og stort sett framhevet de negative sidene ved Piłsudski. Denne gruppen består i stor grad av historikere som føyet seg for kommunistregimets krav. I motsetning til disse finner vi historikere som av ulike grunner er tilknyttet miljøene som var viktige under den andre polske republikk. I denne gruppen er det særlig de positive sidene ved Piłsudskis styre som framheves. Det ser ut til at historieskrivinger omkring Piłsudski, illustrert gjennom maikuppet, har klare politiske og historiske undertoner og viser en tendens til at historikere ”velger side” i debatten.
Det interessante er likevel at det finnes historikere som ikke passer inn i de to største gruppene. Det virker som målet for en rekke historikere er å skrive om temaet uten de politiske og historiske undertonene som ser ut til å dominere polsk historieskriving. En dominans som ser ut til å veie tungt og som kan forklares gjennom den historiske arven til dagens Polen. Denne arven strekker seg helt tilbake til den andre polske republikken, gjennom kommunistregimets tid og like opp til i dag. Og i en historisk debatt omkring Józef Piłsudski, framstår det som at denne arven fortsatt veier tungt. Dette kommer klart fram i debatten omkring maikuppet i 1926.