Kypros-spørsmålet : den norske utenriksledelsens balansekunst i en avkoloniseringskonflikt 1954-1958

Abstract

Temaet for denne oppgaven er den norske utenriksledelsens standpunkt i saken som omhandlet avkoloniseringen av Kypros, det såkalte Kypros-spørsmålet, og de utfordringene den ble stilt overfor. I 1954 besluttet Hellas å bringe de greske kypriotenes sak om selvbestemmelsesrett inn for FNs generalforsamling. Egentlig dreide det seg om at Kypros skulle forenes med Hellas. Verken kolonimakten Storbritannia eller de tyrkiske kypriotene, støttet av Tyrkia, aksepterte kravet. I 1956 brakte Hellas saken inn for NATO-rådet. Ettersom Norge var medlem av både FN og NATO, ble den norske utenriksledelsen nødt til å ta stilling til saken i begge organisasjonene.

Oppgavens problemstilling er todelt. For det første har jeg redegjort for hvilken politikk den norske utenriksledelsen førte i Kypros-spørsmålet. For det andre har jeg drøftet årsaker til posisjonen utenriksledelsen inntok. Hensikten har vært å belyse den relative betydningen av internasjonale og nasjonale faktorer utenriksledelsens aktører måttet ta hensyn til. Dette er blitt gjort i lys av ideen om at Norge som nasjon var spesielt opptatt av å fremme fredelig mellommenneskelige forbindelser og et rettssystem som ivaretok staters og individers interesser og integritet.

Den prinsipielle norske målsetningen var en gradvis og fredelig avvikling av koloniveldet, helst uten innblanding av FN. I Kypros-spørsmålet var det i tillegg et annet og tilsynelatende motstridene hensyn å ta, nemlig at kolonimakten Storbritannia også var en nær venn og alliert. I de første to årene stilte utenriksledelsen seg solidarisk med kolonimakten. Siden endret den standpunkt. I FN inntok den et mellomstandpunkt som søkte å fremme direkte og fredelige forhandlinger mellom partene, utenfor organisasjonen. I NATO støttet den forsøk på å få partene til å delta på en rundbordskonferanse i regi av alliansen. Den oppga prinsippet om at Norge ikke skulle bli direkte involvert og svarte ja på at utenriksminister Halvard Lange kunne delta på konferansen. Til tross for at partene til slutt kom fram til en løsning uten medvirkning fra verken FN eller NATO, viser oppgaven den norske utenriksledelsens balansekunst når det gjaldt utfordringene i avkoloniseringskonflikten. Bak lå en visjon om å fremme en fredelig verdensorden.