Den nest beste løsning : den norske mobiliseringshæren 1950-1968

Abstract

I denne oppgaven introduseres begrepet ”den nest beste løsning” som et hjelpemiddel for å forstå og analysere den norske mobiliseringshæren i dens formative fase på 1950- og 1960- tallet. Begrepet beskriver de vesentligste særtrekk ved mobiliseringshæren, som gjennom hele perioden var preget av et meget lavt innslag av stående styrker og en fullstendig avhengighet av rask og storstilt mobilisering av reservestyrker. Begrepet ”den nest beste løsning” beskriver også en viktig del av institusjonens selvbilde, som kan beskrives som en blanding av et mindreverdskompleks og en realistisk erkjennelse av egne begrensninger. Tett knyttet til denne oppfatningen var synet på mobiliseringshæren som en unik norsk løsning på Norges ”helt spesielle militære problemer”. En komparativ analyse viser at den norske ordningen skilte seg fra de fleste Nato- land, men at den samtidig hadde mange likhetstrekk med hærordningene i samtidige alliansefrie småstater, som Sverige og Israel.

Oppgaven tegner opp de strukturelle faktorene som avgrenset handlingsrommet for utviklingen av norsk militærmakt i perioden. Målsetningen er å se den norske mobiliseringshæren i sammenheng med det norske samfunnet i den historiske kontekst. Til dette formål anlegges et syntetiserende perspektiv, basert på et omfattende utvalg relevant teori. Særlig vekt er lagt på tre perspektiver. For det første; trusselbildenes omfang, omskiftelighet og kompleksitet. For det andre, de dominerende samtidige oppfatningene, både i Forsvaret og i samfunnet for øvrig, om hvordan en norsk hær burde innrettes og anvendes. For det tredje, de begrensede ressursene, som satte klare grenser for hva slags hær som kunne utvikles. Oppgaven forholder seg aktivt til de ulike forskningsretningene på område, og tar spesielt stilling til den senere tids ”postmoderne” utfordring av de mer ”tradisjonelle” fortolkningsperspektivene.

The Second Best Solution: The Norwegian Mobilisation Army 1950-1968.

This M.A. thesis in history introduces the term ”the second best solution” as a means towards understanding and analysing the development of the Norwegian army in its formative period during the first half of the cold war. This army, which was to remain the cornerstone of the Norwegian armed forces throughout the 20th century, was almost exclusively based on the rapid mobilisation of reserves. It included little in the way of professional soldiers or permanent active-duty units. The term “second best” also describes a central aspect of the army’s institutional self-perception, which may be described as a cross between an inferiority complex and a realistic appreciation of the inherent military weaknesses of the “nation in arms”. The thesis also explores the connection between this self- conception and the widespread perception of the “second best solution” as a uniquely Norwegian approach to uniquely Norwegian military problems. This notion of Norway as a military “special case” is the subject of a comparative analysis, which indicates that the Norwegian army indeed differed from its NATO allies. However, the analysis also indicates that the Norwegian mobilisation-based army can be described as just another version of a more widespread “small- state” approach, which could also be found in countries such as Sweden or Israel.

The goal of this thesis is to analyse the Norwegian army in its historical context and as a product of contemporary Norwegian society. It therefore employs a broad selection of theory from relevant fields of study. The main argument is that the rather idiosyncratic Norwegian approach is best understood in terms of a range of factors, most of them structural in nature. Chief among these are: The complexity and scope of the possible military threats; the dominant societal preferences regarding the “natural and proper” tasks of the armed forces; and the limited resource base. The thesis is placed within the broader framework of historical writing on the subject, and also seeks to come to grips with some recent “postmodern” challenges to the more “traditional” scholarly approaches.