Abstract
Oppgaven ser nærmere på utenriksminister Frydenlunds redegjørelser og uttalelser i perioden 1973 til -76. Frydenlund satt som norsk utenriksminister for Arbeiderpartiet mellom 1973-81 og 1986-87, og satte sitt preg på utformingen av norsk utenrikspolitikk i disse årene. Oppgaven søker å finne svar på om Frydenlund representerte noe nytt innenfor APs utenrikspolitiske linje, eller om han videreførte utenriks- og sikkerhetspolitikken fra Halvard Langes tid (1946-65)? Årene 1973-76 er valgt fordi de inneholdt en rekke endringer som fikk påvirkning på norsk utenrikspolitikk: oljekrisen i 1973, utformingen av en norsk olje- og havrettspolitikk, Norge utenfor EF, Norge som varm tilhenger av avspenning mellom Øst og Vest, norske syn på konflikten i Midt-Østen, norsk bistandspolitikk og krav om en ny økonomisk verdensorden for u-landene. Saksfeltene er enten i forandring eller relativt ferske midt på 1970-tallet, dermed er det interessant å se etter brudd og kontinuitet. Samtidig er det viktig å plassere Frydenlund i sitt samtidige landskap, var han radikal eller tilhørte han det politiske sentrum?
This thesis examines Foreign Minister Mr. Knut Frydenlund's speeches and statements in the period 1973-76. Mr. Frydenlund held the position as Foreign Minister of Norway between 1973-81 and 1986-87, his tenures made a major impact on Norwegian foreign policy. The thesis explores whether Mr. Frydenlund represented a shift within the Labour Party's foreign policy, or did he continue the policies carved out by his predeccor Mr. Halvard Lange in the years 1946-65? The period has been selected due to the vast amount of changes that occurred in these years: the Oil Crisis of 1973, the molding of a norwegian oil- and sea rights-policy, Norway outside the European Economic Community, Norway as a warm supporter of detentè between East and West, Norwegian Aid to Thirld World countries and demand for a "New Economic World Order". These topics were either evolving or introduced in the early and mid 1970's, did Mr. Frydenlund continue or modernize Norwegian foreign policy? At the same time it is equally important to place Mr. Frydenlund in his contemporary political landscape, to conclude whether he was radical or leaning towards the political centre.