Med sykkel til Sinai : Norges deltagelse i FNs første fredsbevarende styrke - fredsidealisme eller ivaretakelse av egeninteresser?

Abstract

Norge deltok med 11 000 mann i FNs første fredsbevarende styrke. United Nations Emergency Force (UNEF) ble sendt til Gazastripen og Sharm el Sheikh etter Suezkrigen høsten 1956, og ble stående der til den ble beordret ut like før Seksdagerskrigen sommeren 1967. Norske beslutningstagere var blant de første som stilte menn til FNs disposisjon, og norske soldater var blant de første som landet på egyptisk jord. FN utgjorde en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk etter Andre verdenskrig. I løpet av perioden nordmenn tjenestegjorde i UNEF, var Norge en aktiv støttespiller av organisasjonens fredsbevarende evner. Nordmenn ble blant annet sendt til fredsoppdrag både i Libanon og i Kongo mens UNEF var stasjonert i Midtøsten. I FN kunne nordmennene jobbe for idealer og verdier om fred og samarbeid, som ga god gjenklang i norsk opinion. Samtidig ble NATO Norges fremste forum for bevaring av landets sikkerhetspolitiske interesser. Ved den norske deltagelsen i UNEF kunne hensynet til norske idealer og interesser gå hånd i hånd. UNEF bidro til at Suezkrigen raskt ble avsluttet, og senere opprettholdt styrken stabiliteten på grensene mellom Israel og Egypt. Ved deltagelsen i UNEF hadde nordmenn deltatt i arbeidet for å hindre at en lokal konflikt spredte seg til en global verdensbrann, og FN hadde med UNEF etablert en ny institusjon som skulle bli svært fremtredende i organisasjonens videre virke. Den umiddelbare og lange tjenesten i UNEF styrket Norges posisjon som egnet bidragsyter til fredsbevarende aksjoner. Norske beslutningstagere anså den norske deltagelsen i UNEF for å være svært betydningsfull for Norge og verdensfreden. Deltagelsen i UNEF ble begynnelsen på et mangeårig norsk engasjement for de fredsbevarende styrkene – et engasjement som utgjør en del av bakgrunnen for det norske selvbilde av at Norge er en fredsnasjon.