| dc.description.abstract | Hovedoppgaven handler om Forsøksgymnaset i Bærum (FGB) som trolig var Norges hurtigst planlagte gymnas noensinne. Den konkrete bakgrunnen for oppstarten var at elever og lærere som hadde søkt seg til Forsøksgymnaset i Oslo (FGO) sommeren 1969 ikke fikk plass, og ble oppfordret av FGOs rektor Mosse Jørgensen og skolerådmannen i Oslo til å prøve å lage landets andre forsøksgymnas i Bærum. FGB skulle ha de samme målsetningene som moderskolen i Oslo, som i korte trekk gikk ut på at skolen skulle drives etter demokratiske prinsipper, der lærere og elever skulle være likestilte og oppmøtet frivillig. På denne måten mente initiativtakerne at elevenes selvstendighet og ansvarsfølelse ville utvikles. Samtidig hadde de som mål å forandre den daværende gymnasform, som de mente var i utakt med tida.
At FGB kom i gang høsten 1969 etter noen hektiske sommermåneder med lobbyvirksomhet og medieutspill, var bemerkelsesverdig. Selv om ideen hadde sympati blant flere av skolepolitikerne, tilsa ikke de politiske og byråkratiske forutsetningene at man i juni kunne søke om å starte et gymnas allerede samme høst. Initiativtakerne klarte likevel å overbevise de bevilgende myndigheter om å få satt i gang et skoleprosjekt som i utgangspunktet manglet både finansiering, godkjente lærerkrefter og tilfredsstillende lokaler. Initiativtakerne fikk tilbud om lokaler i Bærums eldste skole, Haug gamle skole fra 1865, en kondemnabel og idyllisk beliggende skolebygning ved Griniveien.
Det første året var FGB privat, men det ble fylkeskommunalt året etter. Skolen startet med én kombinert 1. klasse (engelsk- og reallinje), og utvidet med én klasse i året fram til 1971, slik at skolen kunne tilby et treårig løp. Dette året hadde skolen sitt høyeste antall elever, ca. 90, siden sank elevtallet år for år. Fra 1973 ble ordningen med kombinert real- og engelsklinje erstattet med én samfunnsfaglinje. På bakgrunn av at alle gymnas skulle gå over til ny struktur i forbindelse med Lov om videregående opplæring av 21. juni 1974, vedtok fylket at skolen fra 1976 skulle skifte navn til Nordhaug videregående skole, og at den i likhet med andre videregående skoler skulle ha et skoleutvalg som øverste myndighet. Etter ti års drift vedtok Akershus fylkesskolestyre i desember 1979 å nedlegge FGB, og ingen nye 1. klassinger ble tatt opp fra 1980. Elevene som allerede hadde begynt, fikk likevel fullføre sin skolegang. I juni 1982 avsluttet seks elever og seks lærere sitt virke på FGB.
FGBs formålsparagraf lød som følger:
Forsøksgymnaset i Bærum vil gjennom forsøksvirksomhet av pedagogisk, faglig og organisatorisk art, samle erfaringer som kan bidra til å forandre den nåværende gymnasform. Skolen vil bygge på skoledemokrati for å skape grunnlag for elevenes og lærernes vekst i videst mulig betydning.
Skolen vil søke å:
1. utvikle selvstendighet, ansvar og samarbeid,
2. utvikle og oppmuntre elevenes egne interesser og særlige evner i teoretisk og praktisk arbeid,
3. vurdere elevenes arbeid etter graden av selvstendighet og evne til å arbeide i grupper, framfor dyktighet i reproduksjon av lærestoff.
I hovedoppgaven analyserer jeg FGB som en konkretisering av antiautoritære idéer som gjennom ulike bevegelser fikk gjennomslag på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Hovedtema er hvordan FGB som et antiautoritært alternativ til den tradisjonelle skolen forsøkte å virkeliggjøre idealet om å ”skape grunnlag for elevenes og lærernes vekst i videst mulig betydning”.
Tre dimensjoner danner strukturen for analysen av skolens virksomhet: For det første var skolen et sosialt eksperiment og representerte et alternativt miljø. Idealet om at det skulle være absolutt likeverd mellom ”skolemedlemmene” - alle som hadde sitt daglige arbeid på skolen, elever, lærere, vaktmester og kontordame - ble bl. a. markert ved at man på skolen ikke hadde noe eget lærerværelse, men felles ”værerom” og kjøkken. De uformelle samlingspunktene gjorde at skolen fikk like mye preg av å være et sted å være som det var en skole. For det andre praktiserte skolen direkte demokrati, med Allmannamøtet - der elevene alltid var i flertall - som skolens høyeste organ. For det tredje baserte skolen sin virksomhet på frivillighetsprinsippet på bakgrunn av idéen om at ingen skulle tvinges til å gjøre noe de ikke hadde lyst til. Dette medførte at det var frivillig oppmøte til timene, og at skolen verken praktiserte obligatoriske innleveringer, prøver eller standpunktkarakterer. Elevene måtte derfor gå opp til eksamen som privatister i alle fag. Examen artium var målet for de fleste elevene, men de ønsket å oppnå den på en annen måte enn den tradisjonelle.
De tre dimensjonene ble påvirket av ytre rammer som lover og regler, det skolepolitiske klimaet og rekrutteringsgrunnlaget. Også indre begrensninger hadde innvirkning på virkeliggjøringen av idealene. Elevenes alder og skolemedlemmenes innstilling fikk konsekvenser for hvordan skolen fungerte. En følge av skolens organisasjonsstruktur var at det var en konstant spenning mellom individ og kollektiv, mellom frihet og ansvar, og mellom passivitet og dominans. Disse spenningene utgjorde en dynamikk som er karakteristisk for bevegelser og organisasjoner som forsøker å virkeliggjøre en antiautoritær utopi.
FGB var et ytterliggående skoleforsøk. Meningen med skoleforsøket var at det skulle være et sosialt eksperiment. Dette var vidt forskjellig fra hva skolemyndighetene mente var planmessige og målrettede forsøk. I FGBs vedtekter het det at skolen skulle bidra til å forandre den daværende gymnasform, men i praksis var FGBs viktigste formål ”å skape grunnlag for elevenes og lærernes vekst i videst mulig betydning”. Skoledemokratiet, som innebar at alle skulle være likeverdige deltakere og at ingen skulle tvinges til å gjøre noe de ikke hadde lyst til, var det vesentligste midlet til å oppnå dette noe diffuse målet.
FGB oppsto i et velferdssamfunn preget av strukturendringer, økonomisk vekst og utbygging av skoleverket. Parallelt med velstandsøkningen kritiserte stadig flere, ikke minst de unge, samfunnsutviklingen og etablerte verdier. I hovedoppgaven setter jeg FGB inn i en ungdomsopprørssammenheng. Ungdommer var med på å ta initiativet til skolen og var delaktige i organiseringen av den. Skolen representerte dessuten et verdisyn som var typisk for det man forbinder med det antiautoritære opprøret på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Etter hvert som det antiautoritære opprøret minket i styrke, både ved at noen av holdningene ble forkastet, mens andre ble inkorporert i den rådende verdinormen i det etablerte samfunnet, mistet skolen sin appell til Asker- og Bærumsungdommen.
FGB kom i gang som et resultat av kritikken mot den tradisjonelle skolen. I likhet med andre antiautoritære bevegelser kritiserte forsøksgymnasiastene hierarkisk oppbygde systemer som de mente var undertrykkende og umenneskelige. En følge av dette synet var at demokratibegrepet fikk nytt innhold. Oppfatningen at virkelig demokrati innebærer at ethvert individ har rett til å bestemme over sitt eget liv, førte til at tanken om desentralisering av makt og ansvar fikk større gjennomslagskraft. En konsekvens av dette synet var at ideologier som anarkisme og sosialisme, fikk en renessanse. De som kritiserte industrikapitalismens samfunnsstruktur, var imidlertid ikke enige om hvordan man burde organisere en annen type samfunn. Et hovedskille gikk mellom de som mente at man bare kunne oppnå samfunnsendringer gjennom revolusjonære, sentralstyrte organisasjoner med sterk indre disiplin, og de som mente at virkelige endringer ikke kunne gjennomføres hvis man benyttet de samme undertrykkende midlene som det samfunnet man ville bort fra. Det første synet ble særlig forfektet av marxist-leninistene, mens anarkistene og store deler av den nye kvinnebevegelsen sto for det siste synet. De sistnevnte mente at flat organisasjonsstruktur var et av midlene for å oppnå bevisstgjøring av massene, som i sin tur ville føre til samfunnsomveltning. Ledende krefter på FGB var sterkt påvirket av dette synet.
FGBs viktigste pedagogiske inspirasjonskilde var den engelske pedagogen A. S. Neill, som på internatskolen Summerhill helt siden mellomkrigstida hadde virkeliggjort en anarkistiskinspirert pedagogikk. Neill, som var påvirket av psykoanalysens kritikk av undertrykkende barneoppdragelse, mente at barn var mer eller mindre selvregulerende, og at de derfor måtte få utfolde seg fritt uten å bli utsatt for tvang og moralisme. I likhet med FGBs ideologi forfektet Neill et menneskesyn som gikk ut på at frie individer - selv de under myndighetsalderen - både kan og vil ta ansvar for sine handlinger og konsekvensene av dem, hvis de får sjansen til det. Skoledemokratiet, med felles møter der alle hadde en stemme hver, som skolens besluttende organ, var en konsekvens av dette synspunktet. Fordi Neill var lite opptatt av selve undervisningens innhold og metoder, fant de norske forsøksgymnasene også inspirasjon hos pedagoger som John Dewey, Olav Storstein og Paulo Freire. Disse pedagogene var opptatt av at undervisningen skulle ha et bevisstgjørende innhold og at metodene skulle fungere frigjørende, både som ledd i elevenes personlige utvikling, og som ledd i den allmenne samfunnsutviklingen, der målet var økt medbestemmelse for borgerne.
Den kulturradikale venstresida i Norge har siden mellomkrigstida hatt tradisjon for å dele det synet på pedagogikk som er skissert her. I Akershus fylke var imidlertid Ap på slutten av 1960-tallet fortsatt påvirket av det tradisjonelle industriarbeidersynspunktet. Mange av arbeiderpartimedlemmene var sterke motstandere av privatskoler, og tok dessuten avstand fra den kulturradikale middelklasseprofilen FGB hadde. Den intellektuelle og radikale delen av Ap hadde i løpet av 1960-tallet blitt påvirket av desentraliseringstanken, og mente at det kunne være nyttig å eksperimentere i små enheter, slik at resultatene på sikt kunne komme hele det offentlige skoleverket til gode. De støttet derfor opprettelsen av de to forsøksgymnasene. Også de borgerlige partiene i Akershus ønsket i 1969 et privat forsøksgymnas i Bærum. Ifølge Bærum Høyre harmonerte skolens frihetlige og individorienterte ideologi med et konservativt verdisyn. Selv om FGB i utgangspunktet manglet både tilfredsstillende lokaler, finansiering og lærerkrefter, klarte initiativtakerne ved hjelp av ressurssterke støttespillere å få igjennom igangsettingsvedtaket, ved å appellere både til de radikale og til de konservative politikerne i Akershus. Ved å gi uttrykk for at FGB ønsket å bli offentlig på sikt, fikk initiativtakerne majoriteten i Ap over på sin side. Så lenge Ap hadde flertall i fylket, ble skolen holdt i gang. De borgerlige partiene ønsket derimot ikke lenger å beholde FGB etter at det var blitt offentlig, bl. a. fordi skolen opptrådte egenrådig i forhold til lover og regler, og dessuten hadde utviklet seg til å bli et såkalt raddisreir.
FGB som sosialt miljø var gjenstand for både kontinuitet og forandring. Kombinasjonen av skolens struktur og lave antall skolemedlemmer gjorde at skolens kultur og aktivitetsnivå endret seg fra år til år. FGB var hele tida like mye et sted å være som det var en skole, og ble i likhet med andre radikale tiltak på 1970-tallet, stadig mer isolert i forhold til omverdenen. Som andre antiautoritære bevegelser, rekrutterte FGB særlig middelklasseungdom som var i opposisjon til etablerte normer, og som ønsket å begynne på FGB fordi det representerte et alternativt miljø. I skolens sluttfase rekrutterterte skolen imidlertid stadig flere som ikke kom inn andre steder. Lærerne var særlig i starten nokså forskjellige fra gjennomsnittslæreren i samtida. I begynnelsen var mange av dem sterkt preget av ungdomsopprøret. Noen av dem var påvirket av den politiske delen av opprøret, mens andre, trolig de fleste, var en del av det såkalte livsstilsopprøret. Generasjonsmessig sett var lærerne det som i ettertida populært er blitt kalt ”sekstiåttere”. Etter som tida gikk ble også ”sekstiåtterne” eldre, og dette førte til at lærerkorpsets gjennomsnittsalder steg. Det er likevel nødvendig å understreke at FGB hadde en stor utskiftning av lærere, noe som delvis hang sammen med at få av dem hadde stor nok stillingsprosent til å kunne livnære seg på lønna. Dessuten kunne arbeidsforholdene være tøffe på en skole som for en stor grad var elevstyrt.
FGBs skoledemokratiske oppbygning endret seg fra å være en kopi av organisasjonsstrukturen på FGO, til å bli en anarkistiskinspirert organisasjon med flat struktur. I 1971 ble det gjennomført en ”liten revolusjonen” på skolen på bakgrunn av misnøye med det mange av elevene oppfattet som et byråkratisk og voksendominert Råd. Rådet hadde vært skolens utøvende organ, og besto av fire elever valgt av elevene, to lærere valgt av lærerne, en forelder og en representant fra Det konsultative organ, som myndighetene hadde krevd at skolen måtte ha for å få tillatelse til å sette i gang. Etter den ”lille revolusjonen” ble Rådets ansvarsområder overlatt til A-møtet og en mangfoldig flora av administrasjonsgrupper (økonomigruppe, ansettelsesgruppe, opptaksgruppe, timeplangruppe, pedagogikkgruppe, seminargruppe, hus- og hagegruppe, informasjonsgruppe, osv.). Begrunnelsen for strukturendringene var at en antok at skolemedlemmene ville identifisere seg mer med skolen og ta større ansvar. Mye tyder på at denne ordningen førte til at flere av elevene faktisk tok større ansvar, og mange viste en gripende omsorg for skolen. Likevel var det svakheter ved ordningen, ikke minst var den lovstridig. Myndighetene hadde bestemt at skoleutvalget var alle videregående skolers øverste organ, mens FGB insisterte på at A-møtet skulle være skolens høyeste organ. En annen konsekvens var at FGB fikk en svakere ledelse enn før, ved at skolen i større grad ble avhengig av skolemedlemmenes skiftende engasjement.
FGBs pedagogiske praksis var påvirket av det samme prinsippet om deltakerstyring som er blitt beskrevet ovenfor. Ideologien som gikk ut på at gymnasiaster er mennesker som kan og må ta ansvar for og konsekvensene av sine handlinger, ble praktisert i ytterste konsekvens: Det uforbeholdne frivillighetsprinsippet gjorde at det faktisk var mulig å tilbringe årevis på skolen uten å gjøre skolearbeid i tradisjonell forstand. Likevel begynte de fleste elevene på skolen fordi de hadde tenkt til å ta examen artium, og de måtte gå opp som privatister i alle fag, i det samme pensumet som andre artianere. Kombinasjonen av at elevene måtte forholde seg til departementets fastlagte pensumkrav, mangelen på økonomiske midler til å drive faglige forsøk og det frivillige oppmøtet, førte til at FGB ikke drev pedagogisk nybrottsarbeid. De utradisjonelle pedagogiske metodene som ble praktisert, slik som temaukene, de tverrfaglige seminarene og periodeundervisningen, var hentet fra FGO og Steinerskolen.
FGBs skolestruktur førte til at de som ønsket det, hadde store muligheter til å utvikle selvstendighet, ansvar og medbestemmelse, særlig ved at skolemedlemmene hadde anledning til reell innflytelse både når det gjaldt den faglige og administrative delen av skolen. Selv om deltakerdemokratiet ikke var effektivt, fungerte det som læringsprosess, ikke bare fordi det viste mulighetene, men også fordi begrensningene ble åpenbart for deltakerne. I likhet med andre organisasjoner som er basert på frivillig innsats, var FGB preget av konflikten mellom individ og kollektiv, mellom frihet og ansvar, mellom passivitet og dominans. Det var motsetninger mellom skoleidealistene som mente at skolen skulle fungere som et kollektiv, der alle skolemedlemmene skulle vise omsorg for skolen, og flertallet som ikke hadde like høye ambisjoner for skolens del, men var der fordi de hadde en individuell interesse av det. I autoritære organisasjoner og i den tradisjonelle skolen blir slike mekanismer tilslørt fordi aktørene mer eller mindre blir tvunget til deltakelse.
Oppgaven er inndelt i følgende kapitler:
Kap. 1. Innledning
Kap. 2. Bakgrunn for oppstarten av FGB
Kap. 3. Igangsettingen
Kap. 4. FGBs sosiale miljø
Kap. 5. Skoledemokratiet
Kap. 6. Frivillighetsprinsippet i teori og praksis
Kap. 7. Nedleggingen av FGB
Kap. 8. Avslutning | nor |