Kjønn som strukturerende prinsipp i overgangen fra mobil til fast bosetning i det senmesolittiske Vest-Norge

Abstract

i perioden 6500-4500 BP,i perioden vi kaller for senmesolitikum, skjer det endringer i det arkeologiske materialet som tyder på en økt sedentær livsform blant jegere og sankere i Vest-Norge, som i Skandinavia for øvrig. I dette arbeidet fokuserer jeg på utviklingen mot bofasthet i lys av Anette B. Weiners gavebytteteori rundt uavhendelige objekter. Jeg tenker meg at jegere og sankeres gjentatte bruk av områder i løpet av mesolitikum, etterhvert førte til at områdene ble tillagt nettopp mytologiske og kosmologiske strukturer, og at områdene dermed ble svært viktige, eller uavhendelige for menneskene som holdt til der. Ved bruk av et fenomenologisk kjønnsperspektiv argumenterer jeg for at kvinner i kraft av sin slektskapsstatus er svært viktige i uavhendeliggjøringsprosessen.I lys av veideristningene på Vingen, groptuftene på Vingen og de vestnorske skafthullshakkene, forsøker jeg å vise hvordan dialektikken mellom kvinner og menn var av avgjørende betydning for overgang fra mobil til sedentær bosetning.

In this work I discuss the transition from a mobile to a more sedentary way of living among the mesolithic hunter-gatherers in Western Norway. By using Anette B. Weiners theory about inalianable possessions, I shed light on women's role in the productions of such inalienable objects, and try to show that women and men are equal partners in gift-exchange-systems. By studying the rock-carvings at Vingen, the house-structures at Vingen and the norwegian shaft-hole adzes, I try to show how genderdynamics in marriage alliances and gift-exchange-systems are of great importance and resulted in changes in the mesolithic society: The hunter-gatherers became sedentary.