Arkeologiopplevelser på Beitostølen : er arkeologi som populærkultur en nyttig teori for å forstå og formidle kulturminneinteresser?

Abstract

I denne undersøkelsen testes relevansen av Cornelius Holtorfs (2005) teori om «arkeologi som populærkultur», gjennom intervju med representanter for ulike interesser på Beitostølen. Ut fra resultatene blir det foreslått noen formidlingsstrategier for de arkeologiske kulturminnene i området. Holtorf ønsker å skape en ny teori om arkeologi med utgangspunkt i de folkelige forståelsene av feltet. Utgangspunktet hans er at arkeologien handler mest om oss selv, i dag, teorien bygges derfor på en undersøkelse av hvordan folk opplever arkeologi. Til denne masteroppgaven er det gjort intervjuer med representanter for ulike interesser i forhold til landskapsbruk og kulturminner på Beitostølen. Deres oppfattelser av arkeologi er satt i forhold til Holtorfs teori, og viser at deler av den er relevant også for norske forhold. Forestillingene Holtorf peker på, om arkeologi som eksotisk feltarbeid, dramatisk skattejakt og undersøkende detektivarbeid, er sentrale deler av folks bilde av arkeologi. Samtidig er folk uenige i forutsetningen han setter opp: at arkeologi handler mest om opplevelser i samtida. De legger vekt på egenverdien i de materielle sporene og kunnskapen om fortida. Resultatene er brukt til å utarbeide noen mulige strategier for arkeologisk formidling på Beitostølen. For det første bør det opparbeides kunnskap om de lokale forutsetningene og legges vekt på å gi kulturminner relevans og mening. Vern, undersøkelse og opplevelse av kulturminner vurderes i forhold til mange andre samfunnsinteresser, det bør det være en bevissthet om også i formidlingen av dem. Videre er det viktig å samarbeide med andre interesser, på Beitostølen er reiselivsnæringen sentral. Det er et ønske om mer samspill med et lokalt utgangspunkt, for eksempel om felles skiltprofil, eller gjennom å kombinere opplevelsen av arkeologiske kulturminner med rekreasjon, naturopplevelser og nyere tids kulturminner. Når det gjelder innholdet i skiltingen er Holtorfs teori nyttig fordi den fokuserer på å skape gode opplevelser av arkeologi. I formidlingen kan en spille på de arkeologiske stereotypiene som allerede er populære. Fokus på, og varianter av deltakelse i den undersøkende arkeologiske praksisen kan også gi gode arkeologiopplevelser. Kunnskapen om fortida må likevel ligge i bunnen, Holtorfs ensidige samtids- og opplevelsesfokus dekker ikke alle sidene ved en mangefasettert arkeologiinteresse.