Landskapsrom i steinalder : visuell landskapsanalyse på lokaliteter fra eldre og yngre steinalder i Varangerfjorden, Finnmark

Abstract

Landskap spiller en sentral del i vår virkelighetsoppfattelse, og er med på å strukturere og organisere menneskelig samfunn. Ikke bare som en kilde der vi henter ressurser for å overleve, men også som et aktivt element i dannelsen av mening.

Christopher Tilley tolker landskapet inn i et fenomenologisk rammeverk, der han tar utgangspunkt i den fellesmenneskelige kroppen. Han viser hvordan et perspektiv på den universelle kroppen kan brukes for å relatere seg til landskapet, og dermed gå utover det kulturelle synet på landskap. Dette perspektivet på kropp og landskap gir oss et teoretisk rammeverk.

For å undersøke landskapet metodisk har Terje Gansum, Gro Jerpåsen og Kristian Keller utarbeidet en metode de kaller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder. Denne analysen baserer seg på landskapsarkitektur, og skaffer til veie et begrepsapparat som gjør det mulig å sammenligne arkeologiske kulturminner fra ulike perioder.

Ved å ta utgangspunkt i Tilleys perspektiv på fenomenologi som teoretisk rammeverk, og ved å bruke Gansum et al. som metodisk rammeverk har jeg undersøkt lokaliteter fra eldre og yngre steinalder i Varangerfjorden, Finnmark. Den visuelle landskapsanalysen åpenbarer store forskjeller i hvordan lokaliteter fra eldre og yngre steinalder ligger plassert i landskapet.

I eldre steinalder ligger lokaliteten plassert på små øyer eller nes, de har som regel havnemuligheter til flere enn en side. Lokaliteten har som regel plass til flere husstrukturer, men det er sjelden mer enn en eller to husstrukturer på hver plass. Lokaliteten har god utsikt, til flere enn en kant.

I yngre steinalder er situasjonen den motsatte. Lokalitetene ligger plassert i bukter eller viker, med havn til kun en kant. det er som regel flere en husstruktur på hver lokalitet, ofte kan man finne over ti husstrukturer på hver lokalitet. Lokalitetene har som regel utsikt til en kant.

Disse endringene i lokaliseringsfaktorer kan ikke forklatres ut fra et strengt naturdeterministisk syn, da næringsstrategiene er de samme i begge perioder. Jeg vil derimot hevde at de endrede lokaliseringsforholdene reflekterer et dynamisk forhold mellom menneske og landskap.