Abstract
Belevi-mausoleet befinner seg i en tradisjon av monumentalgraver som begynte sin utvikling i Lykia under persisk overherredømme på 500- og 400-tallet f. Kr. Disse monumentene viser typisk en kombinasjon av elementer hentet fra ulike arkitektoniske og stilistiske uttrykk, integrert til et nytt og meningsfullt hele. Blandingstradisjoner og utbredte felles tendenser på tvers av regionsgrensene stemmer overens med områdets turbulente, men ensartete, politiske historikk.
Belevis framtoning viderefører trekk fra dets forgjengere med det høye podiet, den tempelaktige overetasjen og den symbolske tilknytningen til en overmenneskelig dimensjon. Samtidig introduseres og framheves nye elementer som de korintiske søylene, de persiserende skulpturene, sarkofagen og gravkammerets utforming. Disse gir en ytterligere vektlegging av monumentets heroiske og legitimerende aspekter. Mausoleet viser en identitet som baserer seg på multikulturelle tradisjoner for formidling og legitimering. Monumentalitet, forseggjorthet og det utpregete symbolske uttrykket tyder på at en herskerskikkelse sto bak konstruksjonen. Flere elementer peker likevel mot en manglende overensstemmelse mellom budskap og virkelighet. Vedkommende ser ut til å ha søkt å forme fortiden og felles sosiale minner for å skape et fundament for en ennå lite konsolidert maktbasis.