Vitenskskap og sosial kontroll : om Institutt for kriminologi og strafferett

Abstract

Sammendrag av hovedoppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie våren 2007:

Vitenskap og sosial kontroll Om Institutt for kriminologi og strafferett, av Aksel Naas.

I 1954 ble det opprettet et institutt ved Det juridiske fakultet som skulle forske for å skaffe mer kunnskap om kriminaliteten i samfunnet. Arkitekten bak Institutt for kriminologi og strafferett var professor i rettsvitenskap. Institutt for kriminologi og strafferett hadde et ambisiøst mål. Tanken var at et institutt der forskere med ulik faglig bakgrunn skulle skaffe datamateriale som kunne danne grunnlag for undervisning og kriminalpolitiske reformer. Andenæs hevdet i sitt forslag til fakultetet at lovgivningsarbeidet innen kriminalpolitikken i for liten grad hadde bygget på empiriske undersøkelser. Kriminologien var tiltenkt en rolle som hjelpevitenskap, det vil si innsamling og bearbeiding av forskningsmateriale.

I mellomkrigstiden en tid da troen på vitenskapen stod sterkt ble jussen kritisert for å være uvitenskapelig ut i fra et empirisk naturvitenskapelig ideal. For å bøte på kritikken, i tillegg til erfaringer Andenæs gjorde i forbindelse med 2. verdenskrig, ønsket han å styrke strafferettens empiriske grunnlag. Metoden var å opprette et forskningsinstitutt der en samfunnsvitenskapelig forankret kriminologi skulle bidra med et faktagrunnlag for strafferetten.

Kriminologi kom først inn som valgfritt spesialfag til juridisk embetseksamen i 1951. Det ble holdt forelesninger og det ble gjennomført studier av kriminologisk karakter i mellomkrigstiden, men da av personer tilknyttet fengselsvesenet og psykiatri. Denne kriminalitetsforskningen hentet sitt vitenskaplige grunnlag fra kontinentet der ideer om forbrytelser som sosialt og psykologisk avvik gjorde seg gjeldende fra 1870 tallet. Kriminalitet ble sett på som unormalt. Studiene fra 1870 ble foretatt av leger og psykiatere som hadde fokus på kriminalitetens årsaker. Årsaksstudiene hadde først og fremst lovbryteren som forskningsobjekt. Forskningen ved instituttet som ble opprettet i 1954 var i hovedsak rettet mot samfunnet. Det ble lagt opp til et tverrfaglig samarbeid mellom jus og samfunnsforskning.