Abstract
I ertebøllekulturen, og på Vestlandet i Norge, viser studier at jeger-samlergrupper blir bofaste i løpet av senmesolittikum. Utgangspunktet for denne oppgaven var en ide om at det samme skjer i nøstvetkulturen. Utviklingen av bofasthet er ofte relatert til utviklingen av sosial ulikhet i jeger-samlersamfunn.
Bosettingsmønstre er en kilde til forståelsen av et jeger-samlersamfunn.
Denne oppgaven tar utgangspunkt i 97 registrerte funnsteder, hvorav 11 er utgravd, og vil ved å lage en typologi over ulike typer funnsteder, relatert til lengde på opphold og hvor mange personer som bodde på stedene, diskuteres ulike tolkninger av hvordan bosettingsmønstret til jeger-samlerne i nøstvetkulturen var i Søndre Østfold. Bosettingsmønstrene som blir erkjent brukes så til å gjøre tolkninger av samfunnet relatert til begrepet egalitet, og utviklingen av ulikhet. I denne diskusjonen er begrepet status sentralt.
Å tolke bosettingsmønster ut fra registrerte funnsteder med et slikt utgangspunkt er sjeldent forsøkt. Derfor står utviklingen av en metode for hvordan dette skal gjøres sentralt i oppgaven. Metoden tar utgangspunkt i en analogi som sier at jeger-samlere oppretter sitt boplassrom etter ideen om hvor lenge man vil bli boende på stedet.