Brettspillet - Jernalderkrigerens virtuelle arena : Strategispill i sørøst-Norge i jernalder

Abstract

Spill har av både historikere og arkeologer generelt blitt sett på som tidsfordriv. Spillebrikker funnet i rike graver fra jernalder, førte til tolkningen om at det var eliten som hadde tid og økonomiske overskuddet til å bruke tid på å spille brettspill.

Utgangspunktet for denne undersøkelsen er spillesakser funnet i sørøst-Norge i perioden fra omkring 300 e. kr. til inngangen til middelalder omkring 1050 e. Kr. Spillesaker er i all vesentlighet funnet i graver i denne perioden. Under 7 % er fra andre kontekster.

Analysene viser at brettspillet endrer karakter i gjennom jernalder. I den eldste fasen er det romersk importerte spill vi finner brikkene av, sorte og hvite glassbrikker. Disse har trolig tilhørt strategispillet Ludus Latruncolorum. I begynnelsen av folkevandringstid (400-tallet) skjer det en endring. De romerske brikkene forsvinner helt og det er et eget germansk spill og spilltradisjon vi finner i materialet i yngre jernalder. Spillet, som det ofte refereres til i sagalitteraturen, er Hnefatavl. Spillets prinsipp er meget annerledes enn det romerske hvor brikkene var delt i to like store hærer . I Hnefatavl har den ene spilleren en kongebrikke og f. eks. 8 brikker. Motstanderen har det dobbelte, her f. eks. 16 brikker, men ingen konge. Partiet med kongebrikken har som mål i spillet å flykte med kongebrikken ut til spillebrettets kant. Brikkene flyttes som tårnet i sjakk, og motstanderens brikker slås ut av spillet ved å lukke de inne blant to av sine brikker.

Analysene av gravgodset har oppvist at spill opptrer ofte sammen med våpen. Dette er særlig markant i yngre jernalder. Blant flere av graver med våpen er det graver med fulle våpensett eller ryttergraver. Dette er krigere på høyt administrativt nivå.

Jeg har forsøkt å sette spillets strategiske element i relasjon til krigerens behov for trening, og påviser at det er stor sannsynlighet for at jernalderens krigeraristokrati har benyttet brettspillet som trening for strategisk tenkning. At spillet også inngikk i elitens dannelse, dvs. hva som kjennertegner og fremhever eliten, viser både skriftlig og arkeologisk materiale fra både Norge og ellers i nordvest-Europa. Krigereliten måtte trene på krig, både fysisk og mentalt. Det er sannsynliggjort at spillet inngikk i dette. Endringene av spillet sammenfaller med radikale endringer i det germanske samfunnet. Fra stammesamfunn til et samfunn hvor kongen har et krigerfølge som ikke var basert på gamle stammerelasjoner, men på godtgjørelse ved landområder, edelt metall osv. Endringen i spilletradisjonen sammenfaller og Hnefatavls prisipper korresponderer med den yngre jernalderens maktstruktur, krigerfølge, en indikasjon på at spillet har en klar relevans til det samfunnet det er en del av. Samme endring ser vi ved overgangen tilmiddelalder, hvor Hnefatavl raskt må vike for sjakk. Sjakk blir raskt elitens nye strategispill, og det er tydelig at sjakk i større grad reflekterer samfunnsstrukturen i middelalder enn Hnefatavl. Hnefatavl forsvinner da også hurtig t av det arkeologiske materialet. Etter omkring 1150 finner vi ikke rester av det lenger. Med unntak av et besøk som Carl von Linné gjorde i Lappland i 1732. Samene spilte et spill Tablut,og prinsippene minnet mye om Hnefatavl og var trolig en siste rest av det.

At spillet i så tydelige trekk kan knyttes til den delen av eliten som var militære ledere er ny viten. Jeg mener at eliten har visst om brettspillets kognitive egenskaper og brukt spillet for det det var verdt. Når det ikke passet elitens behov lenger, kastet de vrak på det. Alt har sin tid også Hnefatavl.