Abstract
Vikingtiden var sølvets periode fremfor noen. Gjenstander av sølv finnes i mange kontekster fra vikingtiden, og jeg har valgt å se nærmere på sølvet fra depotene i Øst-Norge, samt sølvmaterialet fra Kaupang i Vestfold. Kaupang tilhører en liten gruppe av det man kan kalle tidlige byer i Skandinavia, som inkluderer Ribe og Hedeby i Danmark, Birka i Sverige og Kaupang i Norge. Mitt hovedfagsprosjekt har hatt som mål å utforske om det har skjedd endringer i depotenes funnsammensetning over tid, og om sølvmaterialet fra Kaupang har en annen karakter enn sølvet fra de østnorske depotene.
Edelmetalldepoter er en funntype med vid utbredelse i både tid og rom. I Europa finnes det tradisjoner for deponering av edelmetaller som går tilbake til bronsealderen. Antallet nedleggelser har variert over tid, med høyest funntetthet i bronsealder, folkevandringstid og vikingtid. I århundrene mellom disse toppene ser det ikke ut til at deponering av edelmetall har hatt noen sentral betydning. Funnsammensetningen i vikingtidens sølvdepoter varierer noe, men de skiller seg klart ut som en egen gruppe ved at de består av en eller flere av disse gjenstandstypene: Smykker, barrer, hakkesølv, mynter og enkelte andre gjenstander.
Tittelen Sølv i transformasjon. Sølvdepotene fra vikingtid og tidlig middelalder i skjæringspunktet mellom gaveøkonomi og markedsøkonomi har sin bakgrunn i forandringene i det økonomiske systemet fra jernalder til middelalder, hvor metallene skifter form og transaksjonene endrer innhold. Det skjer en gradvis endring fra gaveøkonomi til markedsøkonomi. Innholdet i depotene endres i løpet av noen få århundrer og det ser ut til å skje en transformasjon av sølvets rolle i denne perioden.
Gjennomgangen av materialet viser at det har skjedd en endring i de østnorske depotenes sammensetning over tid. Depotene fra 800-tallet består av smykker og mynt, og to av dem inneholder en stor mengde perler av ulike materialer. Hakkesølv opptrer først i depoter fra 900-tallet, og de rene myntfunnene dukker opp på 1000-tallet. Den økende fragmenteringen av både sølvsmykker og sølvmynter i depotene kan trolig tolkes som tegn på at selve sølvet som medium fikk en mer nøytral rolle i løpet av vikingtiden, ettersom håndtering av sølv ble en mer dagligdags foreteelse og det personlige aspektet ved transaksjonene etter hvert ble borte.
I motsetning til i depotene, finnes det svært fragmenterte sølv-gjenstander allerede fra relativt tidlig i Kaupangs historie. Hakkesølv i seg selv er vanskelig å datere, men sammen med myntene som er funnet i intakte kontekster fra første halvdel av 800-tallet, tyder funnene på at man tidlig hadde kjennskap til og brukte hakkesølv på Kaupang, tidligere enn man gjorde ellers i Øst-Norge. Allerede fra midten av 800-tallet ser det ut til at den nøytrale vektøkonomien på Kaupang var såpass utviklet at små sølvfragmenter av både smykker, barrer og mynter med mer var i utstrakt bruk ved mindre transaksjoner. At hakkesølv er så dominerende i materialet i forhold til hele gjenstander kan trolig forklares med Kaupangs stilling som handels- og håndverksområde.
Ved opprettelsen av byer i vikingtiden skapes nye sosiale og økonomiske rom med nye regler, og dermed nye muligheter. De personlige bånd som har styrt de fleste transaksjoner i vikingtidssamfunnet blir brutt når handelsfolk reiser fra sted til sted. Det er derfor ikke merkelig at vi ser spor etter nye former for handel og utveksling i kontekster som Kaupang, Birka, Hedeby og Ribe, og at det skjer tidligere på slike steder enn ellers i samfunnet.