Graver og garder i bygdene omkring nordenden av Mjøsa i jernalder. : en analyse av gravenes lokalisering og forekomst på gardene.

Abstract

Denne avhandlingen tar for seg forholdet mellom graver og gardene i jernalder, med vekt på yngre jernalder. Det undersøkes hvordan gravene ble lokalisert i landskapet omkring gardene, og hvilke faktorer som kan ha vært årsak til at folkene på enkelte garder anla markerte graver på gardsområdet, mens andre garder mangler kjente graver. Det tas utgangspunkt i at gravenes meningsinnhold kan sees som symboler for slektas nedarvede rett til jordeiendommen, og at gravenes plassering i landskapet kan ha vært en konkret markering av hevd til området. Problemstillingene undersøkes i et område som, med unntak av utmarksområdene, ikke har vært gjenstand for omfattende arkeologisk virksomhet de senere årene, kommunene Lillehammer, Gausdal og Øyer i Oppland fylke.

Undersøkelsen viser at mange av gravene har nær romlig forbindelse med gardstunene, dagens gardsgrenser eller med en topografisk avgrensning av gardsområdene. Spesielt i enkelte bygdelag der det var mange bosatte garder i yngre jernalder og det kan ha vært knapphet på dyrkbar jord, synes gravene å være lokalisert som konkrete markeringer av gardsgrensene. Det er imidlertid ferdselsvegene som framstår som det foretrukne elementet å anlegge gravene ved. I tillegg til gravene som uttrykk for retten til jordeiendommen, vil en slik lokalisering i sterk grad signalisere makt og kontroll over området utad. Når det gjelder forekomsten av graver på gardene, viser undersøkelsen at bare mellom en fjerdedel og en tredjedel av gardene som trolig var i bruk i jernalder har kjente graver på gardsområdet. En analyse av eierforholdene i historisk tid tyder ikke på at det fantes større eiendomssamlinger som kan ha hatt kontinuitet tilbake til jernalder. Mangelen på graver skyldes derfor trolig ikke at gardene var drevet av ufrie brukere eller leilendinger uten eiendomsrett i yngre jernalder. Både i eldre og yngre jernalder er det hovedsakelig på de store gardene det er anlagt graver. Dette forholdet skyldes trolig at det i størst grad var slektene på disse gardene som hadde sosial og økonomisk mulighet for å oppføre markerte graver. Denne posisjonen kan ha sin bakgrunn i muligheten og retten til å utnytte ressurser i utmarka, i tillegg til jorda på garden. Undersøkelsen viser en sammenheng mellom bygder og garder med tilgang på utmarksressurser som kunne gi overskudd av ettertraktede varer og forekomsten av graver på gardene. Det åpnes også for at gravene, i tillegg til å være uttrykk for slektas rett til jordressursene på garden, kan ha vært symbolske markeringer av retten til å utnytte visse utmarksressurser.