| dc.description.abstract | De pågående konfliktene i Irak og Afghanistan, hvor Norge har vært involvert gjennom begrensede militære bidrag, danner bakteppe for analysen. Plyndring av, handel med og forskning på arkeologisk materiale fra disse landene er utgangspunktet for undersøkelsene her. Fokuset for masteroppgaven er å undersøke hvilke holdninger og praksiser håndteringen av utenlandske kulturgjenstander i Norge skjer på bakgrunn av.
Kildematerialet som studeres faller i hovedsak innen tre kategorier. Den første er lovverk, konvensjoner og retningslinjer, den andre er rapporter, uttalelser og avisartikler/andre medieoppslag som behandler tema som er relevant for problemstillingen. Den tredje kategorien som er lagt til grunn er kvalitative intervjuer gjennomført med 12 informanter som er i posisjoner som gjør dem til relevante kilder for undersøkelsene. Informantene er representanter fra tollvesen, militær- og politimyndigheter, og representanter for museum, forvaltningsmyndigheter og forskning. Datamaterialet fra intervjuene analyseres, og drøftes opp mot informasjon fra de andre kildene. Schøyensaken er valgt som konkret case, eller eksempel, og er gjennomgående i undersøkelsen. Schøyensaken ses her som et fenomen som innbefatter Schøyensamlingen i seg selv, manuskriptsamleren Martin Schøyen, forskerne som er faglig involvert i samlingen og den offentlige debatten om eierskap, forskning og etikk.
Det er hovedsakelig to forhold som er blitt tydelige gjennom denne undersøkelsen.
• Kontroll av utenlandske kulturgjenstander over norske grenser er minimal, nærmest ikke-eksisterende.
• Private samlere av bereiste gjenstander, i dette tilfellet Martin Schøyen, har en status og en legitimitet gjennom sitt volum av sosial og kulturell kapital, som gir politisk beskyttelse.
Bereiste kulturgjenstander omfattes av en del ikke-anvendt nasjonalt og internasjonalt lovverk. At lovverket blir ignorert kan sees som symptom på det andre forholdet de undersøkelsene jeg har gjort viser, som handler om samleres kredibilitet og legitimitet. Dersom den private samlingen av bereiste gjenstander skal tjene som kulturell kapital for samleren, må den først forklares og fortelles av noen med slik autoritet. Binding mellom forskere og samlere bidrar til å gi forskere tilgang på interessant materiale og kan påvirke deres status innenfor sitt felt, i tillegg til at den kredibiliteten forskeres engasjement på gjenstandene gir, også tilskrives samleren som person.
Imidlertid har holdningene til bereiste gjenstander i norsk eierskap endret seg som følge av Schøyensaken. Dette er særlig tydelig i norske mediers dekning av Schøyensamlingen fra år 2000 frem til i dag. Debatten om forskningsetikk og kulturminnehandel som fulgte i kjølvannet av at Schøyen gjorde det klart at han ønsket å selge samlingen i sin helhet, fortrinnsvis til den norske staten, bidro til å snu opinionen som i utgangspunktet var overveiende positiv til norsk eierskap over kulturgjenstander fra andre land, i retning av en mer kritisk holdning. | nor |