Hunden - festet til jord, senket i vann. : Kontekstuelle tilnærminger til hunden i senmesolitikum, med eksempler fra Sør-Sverige og Danmark.

Abstract

Denne oppgaven har i sin essens vært en søken etter hvordan mennesket aktivt tar i bruk omgivelsene for å identifisere, definere og kategorisere seg selv i relasjon til sin omverden. For å kunne gripe disse prosessene har jeg tatt utgangspunkt i hvordan mennesket forholdt seg til hunden i Sør-Skandinavisk senmesolitikum, ca. 6000-3000 BC, med eksempler fra Sør-Sverige og Danmark. Problemstillingen min er som følger: Hvordan kan den kontekstuelle og strukturelle spredningen av hundelevninger i gravfelt og utkastlag, fortelle om hvordan mennesket forholdt seg til hunden? Utkastlag: akkumulert søppel i den fortidige strandlinjen, står derfor som en komparativ kontrast til forekomstene av individuelt begravde hunder. Problemstillingens formulering baserte seg på en oppfatning av at handlinger med hunden realiserte en bestemt holdning og oppfatning av dette dyret. Hunden, som sannsynligvis var det første tamdyret, ble trolig oppfattet som et tvetydig individ posisjonert mellom menneske og dyr. I løpet av analysen trer det frem tydelige tendenser i handlingsmønstret som nettopp plasserer hunden i et slik mellomstilling. Denne liminaliteten gjorde sannsynligvis hunden aktuell og gunstig i ritualer. Dette er spesielt åpenbart på gravfeltet, men også i utkastlaget er det tendenser i materialet som tyder på at dette ikke kun var en søppeldynge, men også en arena for kosmiske diskurser. Begge kontekstene handler i realiteten om avhendig av døde kropper, og flere av de samme handlingene er gjentatt både i utkastlag og gravfelt. Dette kan tyde på at disse to kontekstene var virksomme innenfor liknende senmesolittiske forestillinger om døde kropper. En forestilling som kan ha handlet om gjenfødelse av substanser og kvaliteter. I etnografiske analogier med jegere og sankere blir gjerne hunden, på grunn av dyrets vesentlige rolle i jakten, gitt egenskaper som fruktbar, skapende og regenererende, og en mekler mellom menneske og dyr. I den forbindelse kan derfor det å deponere hunder i utkastlag og gravfelt ha vært rettet mot jakten i en regenerering av hundens egenskaper. Samtidig som deponeringene kan ha tilført kontekstene gjenfødende og fruktbare egenskaper. Samlet sett, belyser denne oppgaven hvordan menneskelige holdninger til hunden strukturerte tanke og handling ovenfor både menneske og hund. I ritualer med hunden ble det definert en tvetydig posisjon for dette dyret. Dette gjorde det mulig for mennesket å både identifisere seg, og fremmedgjøre hunden. I denne muligheten for spill på kontraster, og binære opposisjoner av ”lik” og ”ulik”, var hunden en dynamisk og fleksibel kategori i realiseringen av meningsfylte strukturer i samfunnet.