Lovverk og forvaltning. : Vern gjennom kulturminneloven eller bevaring gjennom plan- og bygningsloven

Abstract

Sammendrag:

Helt siden mennesket tok sitt første skritt på landejorden har det påvirket landskapet rundt seg og satt spor etter seg i form av landskapsendringer, levninger og objekter. Kulturminneforvaltningens oppgave er å forvalte disse sporene på en forsvarlig og god måte slik at de kan gi oss kunnskap om fortiden, opplevelser og tilhørighet, samt legge til rette for en verdifull ressursutnyttelse. Ønsket om å bevare kontinuiteten og de store sammenhengene i den historiske utviklingen er på mange måter drivkraften i dagens forvaltningspolitikk.

Utfordringene i dagens kulturminneforvaltning ligger ikke i bare hvorfor vi verner, men også i hvordan vi verner. I dagens samfunn skjer endringene i de fysiske omgivelsene fort og menneskenes livsform krever stadig større plass i form av boliger, næringsbygg, veier og havner. Videre fører fraflytting fra bygdene til at kulturminnene og kulturmiljøene i disse områdene forfaller, mens økt befolkningstetthet i byer og tettsteder fører til økt press på de kulturminnene og kulturmiljøene som eksisterer her.

Hittil har kulturminneloven vært hovedredskapet til kulturminneforvaltningen når det gjelder å motarbeide tapet av automatisk fredete, vedtaksfredete og verneverdige kulturminner og kulturmiljøer. Spørsmålet man nå kan stille seg er om dette er i ferd med å bli endret. Med økt fokus på samfunnsplanlegging og innføringen av plan- og bygningsloven i 1985, har kulturminneforvaltningen i stadig større grad tatt i bruk denne loven for å verne landets kulturelle arv for ettertiden.

Jeg har med denne oppgaven forsøkt å belyse om plan- og bygningsloven har blitt viktigere enn kulturminneloven i forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer i Norge. Grunnen til at jeg hevder følgende skyldes kulturminnevernets innordning under Miljødepartementet og miljøvernet, desentraliseringen av kulturminneforvaltningen og skillet mellom forskning og forvaltning.

Jeg har valgt å fokusere på de automatisk fredete kulturminnene og kulturmiljøene og da først og fremst de som ligger i tilknytning til byer og tettsteder. For å illustrere den økte bruken av plan- og bygningsloven har jeg valgt å bruke middelalderbyene Oslo og Bergen som eksempler.

Jeg har kommet frem til at kulturminneloven fortsatt er det viktigste lovverket kulturminneforvaltningen har i Norge. Grunnet til dette er at rettsvernet til disse kulturminnene hviler på kulturminneloven i sin helhet. Det faktum at visse kulturminner er automatisk fredet sammen med undersøkelsesplikt og forbud mot inngrep beskytter dem mot overgrep av ulikt slag.

Likevel er det ikke til å komme fra at plan- og bygningsloven er en viktig aktør når det gjelder vern av kulturminner fredet etter kulturminneloven. Da først og fremst som et godt verktøy for dialog, samarbeid, demokrati og helhetstenkning. Loven møter i større grad enn kulturminneloven kravet til forenkling og rask behandling innen offentlig forvaltning, og er samtidig bedre rustet til møte å de utfordringene som dukker opp når tiltak krever tillatelse fra to ulike lovverk.