Abstract
Gjennom tidligere erfaringer med massematerialer har vi blitt klar over at store mengder arkeologiske gjenstander ikke bare er en udelt glede, men også kan by på store utfordringer. Den metodologiske håndteringen av arkeologiske gjenstander, og massematerialer spesielt, har ført til at enkelte arkeologiske utgravninger ikke har blitt ferdig katalogisert eller konservert. Mye av det arkeologiske materialet kan slik gå tapt mens vi venter på tilføring av ressurser for ferdigstilling av katalogisering og konservering. Dette er en uholdbar situasjon for bevaringen av det arkeologiske materialet både med tanke på forvaltningen av arkeologiske kilder, men også for kunnskapsproduksjonen.
Hvordan kan vi gjøre bevaringspraksisen mer effektiv og nyttig? Hvordan kan vi best ta vare på det arkeologiske materialets kildepotensial?
I denne oppgaven har jeg satt søkelyset på de utfordringene arkeologiske massematerialer har ført med seg inn i den arkeologiske prosessen. Det som preger denne debatten, helt fram til i dag, er at det til tross for god dokumentasjon av problemene i den arkeologiske prosessen og det faktum at disse problemene i stor grad kan tilskrives massematerialene, fremdeles er få tegn til løsning på problemet. Jeg har tatt utgangspunkt i den faghistoriske debatten, intervjuer med ansatte innenfor den arkeologiske prosessen, dagens praksis i form av forskrifter og retningslinjer, Kulturminneloven og ulike etiske retningslinjer. Gjennom disse ulike aspektene har jeg forsøkt å komme fram til sentrale punkter vi som arkeologer må være bevisste på gjennom de ulike fasene i den arkeologiske prosessen.
Jeg kommet fram til at dagens praksis ikke er optimal når det gjelder håndteringen av arkeologiske massematerialer. Kildene og dataene viser at den enkeltes profesjon og faglig spesialisering spiller en stor rolle i forholdet til massematerialene. Både når det gjelder defineringen og håndteringen av denne materialgruppen. Jeg hevder i denne oppgaven, med visse forbehold, at et utvalg av massematerialene vil være den best måten å håndtere denne gruppen på. Slik kan vi med vår faglige kunnskap og bevisste, eksplisitte valg forvalte massematerialene på en god måte samtidig som vi ivaretar materialenes vitenskapelige verdi og framtidige kunnskapspotensial.