Abstract
Rangler i vikingtidsgraver fra Vestfold
I denne hovedfagsoppgave har jeg valgt å se nærmere på gjenstandskategorien rangler . En rangle er en gjenstand av jern, bestående av en stor ring (hovedring) som det henger flere mindre løse ringer i. Det er festet et skaft, et beslag og/ eller en krok i hovedringen. I Norge utgjør rangler en forholdsvis stor gruppe, og dateres hovedsakelig til vikingtiden. Fremfor alt forekommer rangler i de sydøstre delen av landet.
Det empiriske grunnlaget for undersøkelsen er 40 gravfunn fra Vestfold. I tillegg inngår Oseberggraven som inneholder fem rangler. I Oseberggraven ble ranglene funnet sammen med dyrehodestolpene. Graven utgjør en stor del av tolkningsgrunnlaget. Den metodiske innfallsvinkel er en kontekstuell analyse. I arbeidet med ranglegravene har jeg undersøkt gravgods, gravskikk, gravfeltskontekst og gjenstandenes plassering i graven. Målsettingen er å undersøke om gravene ranglene er funnet i, kan si noe om gjenstandenes funksjon, og hvilken betydning ranglen hadde i gravritualene? Arnold van Genneps og Victor Turners antropologiske arbeider om overgangsritualer er utgangspunkt for tolkningene. Jeg benytter meg av religionshistoriske arbeider og skriftlige kilder til en forståelse av vikingtidens religiøse trosforestillinger.
Tidlige studier av ranglematerialet fokuserte på gjenstandens typologiske og kronologiske utvikling. Ranglens funnkontekst har vært mindre vektlagt. Det er presentert en rekke ulike tolkningsforslag av ranglene innenfor arkeologi og andre forskningsgrener. Disse forslagene er gjerne knytte til ranglens praktiske funksjon. Det er gjennomgående tre teorier som har vært rådende: ranglen har blitt brukt til buskapsskjøtsel, under ride- og kjøreturer og i forbindelse med kultiske handlinger.
De ulike teoriene er inngående drøftet opp mot gravene med rangler i Vestfold. At ranglene har hatt en viktig funksjonell betydning som vognutstyr er lite sannsynlig. Da de oftest forekommer enkeltvis i graver, og Oseberggraven er den eneste graven som inneholder vogn. Jeg utelukker imidlertid ikke at ranglene og dyrehodestolpene kan ha hatt en rituell funksjon sammen med vogna. Enkelte forskere mener at ranglene var en del av hesteutstyret, som seletøysbeslag eller remfordelere. Ranglene er antagelig for store til å fungere særlig godt som remfordelere. Videre gir metallanalyser indisier på at ranglens løse ringene ikke ville tåle stor belastning. Etnologer sammenstiller vikingtidens rangler med middelalderens ringstaver. Ringstavene som består av jernringer festet til en trestokk, ble brukt av gjetere til buskapsskjøtsel. Det er visse formlikheter mellom ranglene og ringstaver. Likevel er det lite trolig at vikingtidsranglene, som har vært kostbare å produsere og er vakkert dekorerte, har hatt samme praktisk funksjon som ringstavene. Ringstavene ble tillagt magiske egenskaper i folketroen på grunn av sine lydproduserende egenskaper. Det er en spennende parallell til ranglene, og forestillinger som kan være overført fra vikingtiden til middelalderen.
Analysen av ranglegravenes gravgods og gravfeltskontekst tyder på at de avdøde kan ha hatt en spesiell eller høy sosiale posisjon. Det vanligste gravgodset består av våpen, hesteutstyr og håndverksredskaper. Det er et gjennomgående trekk ved gravgodset at det har vært forsettelig ødelagt. Videre har flere av kremeringen av de døde foregått på stedet der haugen siden ble reist, hvilket ikke er vanlig i vikingtiden. Behandlingen av gravgodset og de døde i gravene med rangler kan settes i forbindelse med tabuforestillinger knyttet til døden, og de levendes redsel for de døde. Frykten for gjengangere har vært utbredt og skildres i flere sagaer.
Jeg valgt å utdype betydningen av smed- og snekkerredskaper i gravene. Kjennskap til smedens yrke og rolle i samfunnet kan spores i gravmaterialet men kanskje først og fremst i mytologiske fremstillinger. Vikingtidens forestillinger knyttet til håndverk slik det fremstilles i myter kan ha manifestert seg i gravmaterialet. Utvalgte gjenstander som blir deponert i graven har slik inngått i den rituell iscenesettelse som en begravelsen er.
I tolkningene av ranglene har jeg vektlagt ranglens lydproduserende egenskaper og deres rituelle funksjon i begravelsesritualet. Dette er gjort med utgangspunkt av hendelsesforløpet i Oseberggraven. Sett i lys av ritual performance teori er det videre mulig å belyse ranglens betydning i begravelsesritualet, hvilke fase av ritualet ranglen kan ha blitt brukt og hvorfor. Jeg mener ranglene har inngått som et nødvendig element i den liminale fasen av begravelsesritualet. Ranglens lydproduserende egenskaper kan ha vært med å strukturere begravelsesritualet, og dermed markere overganger til det hinsidige.