Fattige graver - komplekse ritualer? : rituelle uttrykk og endringsaspekter i jernalderens begynnelse belyst gjennom graver i Østfold.

Abstract

Sammendrag

I oppgaven problematiseres og diskuteres begravelsesritualer i førromersk jernalder. Perioden er preget av lite funnmateriale, uanselige graver og få spor etter bosetning. Dette har tidligere fremmet tolkninger om krisetid, nedgangsperiode og et egalitært samfunn uten behov for å markere statusforskjeller, og er forfatterens utgangspunkt for å gjøre nye tolkninger av dette materialkomplekset.

Utgangspunktet for studiet er gravfeltene Gunnarstorp, Hunn, Opstad, Store Dal og Ula fra Ytre Østfold, og med disse som eksempel konsentreres diskusjonen om de rituelle aktivitetene rundt døden. Gjennom et fokus på ritualene som handling og uttrykk, og derigjennom som en integrert del av samfunnets sosiale diskurs forsøker forfatteren å finne frem til nye aspekter ved perioden. Samtidig vil en vektlegging av de samfunnsmessige endringene gi ritualene en fortolkningskontekst, og fremme en tilnærming hvor dualiteten mellom handling og struktur vil være fremtredende. Endring og kontinuitet studeres både i gravskikken og på det samfunnsmessige plan, der introduksjonen av jernet parallelliseres med gravfeltenes utvikling.

I oppgaven går det frem at overgangsritene og spesielt den liminale fasen i døderitualer ser ut til å ha vært en viktig del av samfunnet i førromersk jernalder, fordi forestillinger rundt død og etterliv blir klargjort og videre setter avdøde inn i en ny rolle i samfunnet. I stedet for å fokusere på den fattige enkeltgraven flyttes fokus til helheten der gravplassen sees som et hellig sted som manifesterer og materialiserer de rituelle uttrykkene i landskapet. Det er her ritualene utspilles, og det argumenteres for at stedet har fungert som et kraftsentrum der verdens opprettholdelse sikres gjennom ritualer i tilstander av kaos og antistruktur.

Når det gjelder endring versus kontinuitet, fremgår det at periodeskillet mellom bronsealder og jernalder ikke gjenspeiler et reelt skille i samfunnsutviklingen, og heller ikke i gravskikken. Kontinuitetstrekk er fremtredende i Østfolds gravmateriale fra yngre bronsealder og gjennom førromersk jernalder. Ikke før i romertid kan en entydig endring spores i materialet, gjennom nye former for gravskikk (jordfeste, hauglegging og våpengraver). Dette står i kontrast til periodene yngre bronsealder og førromersk jernalder da branngravskikken hadde vært den enerådende gravform i flere decennier.