Holdninger, mentaliteter og praksis knyttet til middelalderens kirkeasyl på Island og i Norge

Abstract

Fra slutten av 1100-tallet nådde den reformerte kirkens fredsbudskap gjennom hos norske og islandske høygeistlige. Disse idealene var utformet i kirkelige kretser og hoffmiljø lenger sør i Europa som en reaksjon mot føydalsamfunnets voldskultur. Samtidig hadde teologer på kontinentet startet arbeidet med å systematisere dødsriket, der hver enkelt fikk et mye større personlig ansvar for sin egen frelse enn i den tidlige middelalderen. For det norrøne middelaldermenneske var det av stor betydning å oppnå et godt liv etter døden. Denne oppgaven undersøker om det norrøne middelaldermenneskets vektlegging av et godt liv etter døden, kunne påvirke handlingsvalg i det dennesidige livet der religiøse verdier var satt opp mot maktinteresser, i perioden 1160-1264. Oppgaven undersøker to ulike samfunn, der menneskene levde under ulike sosiale betingelser. Det statsløse islandske samfunnet, og det norske samfunnet som befant seg i borgerkrig, og etter hvert utover på 1200-tallet i en prosess som pekte mot et statssamfunn. Oppgaven forsøker å spore om ulike sosiale betingelser kunne påvirke den religiøse rasjonaliteten, i samfunn der den religiøse verdensforståelsen i utgangspunktet var den samme.