| dc.description.abstract | Sammendrag
Antallet personer som oppholder seg i Norge uten lovlig opphold øker for hvert år. Flertallet antas å være asylsøkere som har fått avslag på søknaden om asyl, og som ikke kan returneres med tvang til sine hjemland, fordi de ikke samarbeider om slik retur. Avviste asylsøkere ønsker ofte ikke å reise tilbake til hjemlandet, fordi de enten mener at det ikke vil være trygt, eller også fordi utsiktene til et godt liv i hjemlandet er dårlige. Norske myndigheter hevder at det må føres en restriktiv politikk på dette området, og at det ikke må innvilges opphold til personer som ikke vil rette seg etter lovlig fattede vedtak. En liberal praksis mener myndighetene blant annet kan føre til en økt tilstrømming av asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Resultatet er at vi i Norge har et økende antall avviste asylsøkere, med svært begrensede rettigheter, hvor det ikke er utsikter til retur, og heller ikke utsikter til at oppholdet i Norge i fremtiden vil bli regularisert.
I Norge har vi sett hvordan rettighetene til de avviste asylsøkerne har blitt mer og mer begrensede. Dette kan sees i sammenheng med den generelle tendensen i Europa, hvor innvandringsrestriksjoner legger flere og flere hindringer i veien for mennesker som ønsker å migrere fra fattige land til det rike Nord. Samtidig ser vi også en økende ”kriminalisering” av de som forsøker seg på slike reiser og de som faktisk lykkes, og når destinasjonslandet, men uten å få tillatelse til å oppholde seg der.
I Norge har man nå opprettet to ventemottak hvor avviste asylsøkere kan få oppholde seg inntil de enten forlater landet frivillig, eller tvangsreturneres av politiet. I disse mottakene er det plass til til sammen ca. 200 asylsøkere. SSB har anslått antallet avviste asylsøkere som oppholder seg i landet til å være ca. 12 000. Ventemottakene skal ha en nøktern standard, og fokus skal være på retur. Mottaket skal ikke motivere beboerne til å bli i landet.
Det kan virke som om politikken som føres i Norge med hensyn på denne gruppen begrunnes med at det ikke må opprettes ordninger som kan oppfordre personer uten lovlig opphold til å bli i landet. På den annen side kan denne intensjonen tolkes slik at ved å tilrettelegge minst mulig, vil vilkårene for et fortsatt opphold i Norge være så dårlige, at man indirekte presser asylsøkerne til å forlate landet.
Ventemottakene kan oppfattes som en slik ordning som oppfordrer til å bli i landet. Opprettelsen av disse mottakene kan også tolkes som en anerkjennelse av at avviste flyktninger er mer ”verdig” trengende enn andre personer uten lovlig opphold. På den annen side opplever ikke beboerne i mottakene oppholdet i institusjonen som hjelp, men heller som pinepåføring og straff. I oppgaven har jeg sammenlignet ventemottakene med totale institusjoner og avgrensningsinstitusjoner, og kommet frem til at det kanskje ville føre til større måloppnåelse, i form av flere returer, om norske myndigheter la mer vekt på behandlingsaspektet enn på straffeaspektet.
Alle land i Europa står overfor den samme utfordringen når det gjelder avviste asylsøkere som ikke kan returneres med tvang, om enn i varierende omfang. Noen land har mer liberale ordninger enn andre. Finland er et eksempel hvor det gis tillatelser til avviste asylsøkere etter noen år uansett om de samarbeider om retur eller ikke. Siden dette tydeligvis ikke har skapt en stor pull-effekt i Finland, kan det derfor være grunn til å tro at mer liberale ordninger i Norge, heller ikke ville ha forårsaket en slik pull-faktor hit, slik norske myndigheter frykter.
Det at personer oppholder seg i landet uten oppholdstillatelse skaper store sosiale problemer for de som er i denne situasjonen. Myndighetene synes å legge ansvaret for situasjonen hos den enkelte. I tillegg hevder myndighetene at gjeldende rett tar hensyn til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner ved at alle har rett midlertidig husvære samt at sosialtjenesten, dersom situasjonen tilsier det, må gi akutt livsnødvendig hjelp på ulovfestet grunnlag, ut fra alminnelige betraktninger om plikt til å hjelpe personer i en nødssituasjon.
Således fungerer sosialtjenesten som et sikkerhetsnett som skal avverge akutt nød. Dette er vel og bra så lenge situasjonen er kortvarig. Men ifølge flere frivillige organisasjoner, som NOAS og SEIF, er en slik situasjon uverdig og uakseptabel dersom den vedvarer over lengre tid. På et tidspunkt må myndighetene, etter disse organisasjonenes mening, skjære gjennom og ta ansvar også for de avviste asylsøkerne som ikke samarbeider om retur.
At avviste asylsøkere ikke reiser tilbake til sine hjemland er et økende problem. Den løsningen norske myndigheter har valgt ved å opprette ventemottak, kan virke som en kortsiktig løsning, på dette problemet. Hvor lenge vil norske myndigheter fortsette å opprette ventemottak for å huse de avviste asylsøkerne? Eller vil vi snart se en annen og mer langsiktig løsning på denne utfordringen? | nor |